Vi tar DÆ me fra A t B!

Buss er en stor del av studentlivet, og det spesielt i Trondheim! Enten så er det til og fra skolen, til byen eller til butikken som ligger 10 minutter unna med gåavstand. Det er så irriterende når folk hopper på bussen og går av på den neste (ja, jeg gjør det selv). Uff, morgenbussene er vel de verste bussene. Morgentrøtte studenter kl.07:30 på vei til skolen med en Bodumkopp full av glovarm kaffe, som prøver å holde balansen i bussen, og du gjør hva som helst for å unngå å bli sølt på. Men kaffe må vi ha. Buss har blitt en stor del av hverdagen vår som studenter, og her kommer man definitivt i kontakt med mennesker om du ønsker det eller ikke. Du kan møte på veldig hyggelige mennesker som kanskje tar seg en prat med deg, du kan stå på bussen og prøve å balansere deg unna mannen som så absolutt ikke lukter godt, eller miste balansen og tryne midt på bussen og oppleve at ingen hjelper deg. Du kan gi en gammel dame plassen din og få et smil tilbake som gjør det verdt det å stå resten av veien, og du kan bli dødssulten av å lukte McDonalds mat som et ondt menneske er på vei hjem med for å spise. Det finnes så mange forskjellige situasjoner som utspiller seg på bussen, og jeg tror det er viktig å vite hvordan man skal takle dem. Ikke det at jeg har noen store svar, men ATB har ti punkter du kan følge for å bli en busshelt:

1) Bli sett. Bruk refleks, også der det er gatebelysning.

2) Gi tidlig tegn til sjåføren når du vil stoppe bussen.

3) Hold minst én meters avstand til buss i bevegelse. 

4) Vis køkultur. Ta hensyn til avstigende passasjerer. 

5) Ha en gyldig billett. Å reise gratis kan koste deg dyrt. 

6) Ha Mobillett og annen betaling klar FØR du går ombord. 

7) Tenk sikkerhet. Bruk setebelte og festereim for barnevogn. 

8) Vis hensyn. Gi plassen din til noen som trenger den mer. 

9) Vis hensyn. Unngå høylytte telefonsamtaler om bord i bussen. 

10) Hold bussen ren. Ikke drikk eller spis om bord.

Det var de ti bussvanene som gjør deg til en busshelt, hurra!

Bussen har på en måte en egen kultur. Den inneholder regler og normer som vi selv har skapt og overfører videre til de små! Vi kan vel si at menneskene som er i bussen, er en gruppe. Et type folk som har ett mål , å komme fram til noe. Så, for å begynne å tenke litt sosiologisk, så kan man jo faktisk si at denne gruppen mennesker er innenfor sekundærgruppen. Dette er begrep som Charles Cooley presenterte, og denne sekundærgruppen inneholder ”mennesker som bare forholder seg til hverandre etter generelle regler og er opptatt av ytelser, og ikke av følelser eller personlige forhold”. Det er nok veldig sjeldent man tar buss for å bli kjent med noen. Man hopper inn på bussen, står eller sitter, og hopper av når man kommer til destinasjonen. Så lenge man er på bussen holder man seg til de reglene som er både nedskrevet og svevende. Du bryr deg kanskje ikke om de andre rundt deg, enten om du står eller sitter (helst alene). Du er fornøyd så lenge du kommer fram.

Uansett hvor vi er hen, så er det noen vi må være og noen normer vi ikke kan bryte. Vi kan ikke gå rundt nakne i gata. Du roper ikke SCHOOL SUCKS på Dragvoll. Du setter deg ikke ned ved siden av en person på bussen når det er nærmest helt tomt der inne (iallefall ikke i Norge). Man har forskjellige roller overalt; som et menneske som forstår hva som er sosialt akseptabelt, som en student, og som et medbussmenneske. Om du vil bli akseptert som en del av samfunnet må man nærmest følge disse normene (hvor enn nå tragisk dette høres ut). Men hvorfor har det blitt sånn? Vel, vi mennesker liker å ha sosial kontroll. Vi liker å kunne vite hva vi kan vente oss av andre; at vi alle er forutsigbare og at vi vet hvilke adferdsregler som gjelder. Og det er denne forutsigbarheten som gjør at et samfunn fungerer uten for mye kaos! Folk forventer at du ikke setter deg ved siden av dem når det er ledige plasser andre steder. Vi har selv skapt forutsigbarheter, slik at vi kan føle at vi har kontroll over hva som skjer og andre sine handlinger.

Men så tenkte jeg da, som kommende sosialantropolog, å ta meg en en busstur for å observere litt! Jeg tok da 5´ern fra Ila opp til Buenget og tilbake, som tok en ca 35 min. Det var dette jeg så:

Jeg satt meg helt foran, for det var en stappfull buss, ved siden av ei jente som hadde sekken på fanget. Hun gikk av allerede i neste holdeplass og sa tusen takk da jeg reiste meg for å la henne gå av. Det er noe faktisk ikke alle gjør, å si takk altså, man tar det som et selvfølge at personen ved siden av deg må reise seg opp. Men jeg var faktisk ikke nødt til det, jeg kunne bare ha sittet der og latt henne slite litt. Så gikk en busshelt inn på bussen: Mobilletten var klar! Folk vil heller stå enn å sitte med folk, ihvertfall når det gjelder firerplassen. Det satt 2 personer i dem, og begge innerst, så det var plass til to til, men de valgte heller å stå på bussen. Faktisk så gjør jeg det også ganske ofte, jeg liker ikke å måtte ha så mye kontakt med folk(!). De som i det hele tatt satt seg der "frivillig" var en gjeng som kjente hverandre.

Så var det selvfølgelig klassikeren på plass: sekken din på setet ved siden av.

Når det ble ledig i setene ved siden av, flyttet personen som satt ytterst til de ledige. Ofte hendte det at når både en kvinne og en mann skulle gå av bussen lot mannen kvinnen gå av først, artig å se at gentleman rollen fortsatt eksisterer. Det var ganske mange som snakket i mobilen, men de holdt stemmene lavt og det samme når noen skulle le. Det som irriterte meg var når en mann gikk inn med barnevogn, så reiste ikke guttene (ca 17 år) som satt i barnevogn-seksjonen seg slik at det skulle bli bedre plass for vogna og for mannen. Han selv virket overrasket over at de ikke gjorde det, så der sto han og holdt barnevogna med den ene hånda og holdt seg selv fast med den andre på den andre siden av bussen. Han blokket hele gangen, men mye valg hadde han ikke! Det samme når han skulle av bussen, det var en stor barnevogn, så guttene kunne ha reist seg for å hjelpe ham, men det gjorde de ikke. De måtte ikke reise seg opp og gi plass eller hjelpe mannen med barnevogna, men det er snakk om høflighet. Så guttene gjorde ikke noe galt i forhold til lover av noe slag, men de gjorde ikke det folk forventer at de skal gjøre. Lurer på om det hadde vært annerledes om han hadde vært en kvinne...

Dette er mine egne observasjoner, andre kan observere noe annet. Men budskapet er hvertfall dette: Ta hensyn til andre, vær en busshelt!

* Ettersom det har vært snakk om det som er sosial akseptabelt eller ikke, så utfordrer jeg dere til å gi oss noen utfordringer! Skriv det ned på kommentarer!


Litteratur:
Shiefloe, M, Per (2011): Mennesker og Samfunn - innføring i sosiologisk forståelse. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen

#LOL #trening #Fitness #SWAG # YOLOFOREVER!

Vekkerklokken ringer, og jeg har kun en halvtime før jeg må rekke bussen til skolen. Valget står mellom å spise frokost eller oppdatere meg på den lange listen over sosiale medier. Frokost kan vente.  Og slik går dagene, mye blir utsatt på grunn av facebooks kall, eller instagrams jamrende masing. Vel, jeg er ikke vanskelig å overtale.

Jan Frode Haugseth definerer det slik; ” Sosiale medier er digital teknologi som muliggjør offentlig gruppebasert interaksjon eller deltakelse, og som overfører personlige eller sosiale markører sammen med et mediebudskap.”

Med dagens mengde av sosiale medier er det ikke vanskelig å leve et relativt sosialt liv uten engang å forlate huset. Men hvor ”ekte” er egentlig det livet som blir levd gjennom sosiale medier? Haugseth sin bok beskriver visse elementer med det virkelige livet som faller bort når en er online, blant annet gester, øyekontakt og respons på meldingene og signalene en gir.

Sosiale medier gir en unik mulighet til å skape seg en ønskelig identitet/rolle. Du får vise deg frem slik du vil at andre skal se deg, det er ingen krav om en umiddelbar reaksjon, noe som gjør at du ikke står i fare for å gå ut av din rolle. Men i dag kan det virke som at din identitet gjennom sosiale medier definerer deg som person, viktigheten av å fremstå som en perfekt person står sterkt. Hvis noe ikke har blitt publisert på et sosialt medium, har det da egentlig skjedd? Litt samme tankegang som at hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, lager det fortsatt lyd? Nå ble det fryktelig filosofisk her, men poenget er hvertfall at behovet for å danne et vellykket bilde av seg selv gjennom sosiale medier er stort. Enten du vil være fitness-dronningen som kun spiser torsk og løfter massive mengder kilo i markløft, eller om du heller vil være it-jenta som kun drar ut på solli-plass med alle realitykjendisene du kan finne her i landet. 

(tegnehanne.blogg.no)

Visse sosiale medier gir oss også den muligheten til å kommentere anonymt. Vi ser lange diskusjoner i VGs kommentarfelt, og flere vil kanskje få et ekstra mot til å si ting de ellers aldri ville sagt i det virkelige liv. Mot er kanskje feil ord å bruke, for det å gjemme seg bak en skjerm og et anonymt brukernavn er nok ikke akkurat modig. Hvis vi får uttrykk for frustrasjoner bak skjermen, gjør dette at vi ikke har like stort behov for det i det virkelige liv, får vi ”lettet på trykket”?

(tegnehanne.blogg.no)

Denne uken skal vi ha det vi kaller en offline-dag. Et lite eksperiment for å se hvordan en dag uten sosiale medier og internett kan være. Vil vi finne tid vi ikke visste vi hadde? Vil alt skolearbeid for hele uken plutselig bli unnagjort på en dag? Eller vil vi rett og slett kjede livet av oss og lide av ekstreme abstinenser? Vel det er bare å følge med, for vi vil legge ut et innlegg hvor du kan få følge oss gjennom denne fryktede dagen. Vi oppfordrer selvfølgelig alle til å bli med på dette lille eksperimentet og del gjerne dine erfaringer med oss i kommentarfeltet.

Så mens vi venter på at vårt lille prosjekt skal starte, kan du høre om andre studenter som har vært offline i tre uker her. Og hvis du vil lese om en familie som valgte å gå litt mer ekstremt til verks kan du lese denne artikkelen her.

Vi blogges!

Litteratur:
Haugseth, J.F. (2013) Sosiale medier i samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget

Det ''alle'' gjør, men ''ingen'' snakker om

Endelig Fredag! For mange betyr det taco, pils, føttene på bordet og gullrekken på NRK1. Men for andre bringer fredagen med seg helt andre forventninger til helgekosen, "alle" gjør det - men "ingen" snakker om det. På slang kalles det gjerne ''chronic'', "blueberry yum yum" eller "Puff the magic Dragon", men det egentlig navnet er cannabis. Som ung i 2013 er dette noe man stadig utsettes for, enten gjennom førstehånds erfaringer eller annenhånds. En kan med god grunn etterlyse en debatt om legalisering av hasj, mange mener at det ikke er like skadelig som alkohol og bør derfor ikke være ulovlig, mens andre mener at hasj er en enkel portåpner til sterkere rusmidler. Hvor langt skal man gå, før det er for langt? Sett bort fra personlige preferanser, hva er det som veier for og i mot?

Eirik Løkke, rådgiver i Civita (liberalist) og medlem av Minervas redaksjonsråd, la frem i et debattinnlegg 5 grunner til å legalisere cannabis:

1. Frie, selvstendige borgere bør prinsipielt få bestemme over egen kropp, selv om dette materialiserer seg annerledes enn hva politikerne ønsker. Dessuten er det vanskelig, nær umulig, å finne en felles standard for alle, ulike mennesker har ulike preferanser og bør selv tillates å forfølge disse på ens egen måte.
2. Selv om man godtar premisset om en paternalistisk stat, som skal beskytte borgerne mot seg selv, er den påståtte skaden av cannabisbruk særs omstridt. Forskning viser at cannabisbruk sannsynligvis er mindre skadelig, og har mindre konsekvenser for kroppen enn eksempelvis alkohol og nikotin.
3. Cannabisbruk representerer ingen fare mot andre borgere, hvilket burde være den primære årsak for å forby noe. Det er videre lite som tyder på at det har en vesentlig samfunnsskadelig effekt.
4. Staten bør ikke forby alt den ikke liker. Straffeloven egner seg svært dårlig som oppdragsverktøy. Tvert imot, man burde være svært varsom med å ta i bruk straffeloven mot borgere som ikke representerer noen fare mot seg selv eller andre.
5. Staten og politiet bør konsentrere seg om langt viktigere oppgaver. Å forfølge mennesker som bruker cannabis er ressurssløsing – det å begrense oppgaver for politiet har en selvstendig verdi.(Minervanett 2012)

Løkkes 5 grunner dreier seg vesentlig om statens rolle overfor individet, som en liberalist er det sikkert noe han ofte funderer over.

En 23-åring fra Geilo knivstakk to venner i en leilighet på Bislett etter at de kom hjem fra halloween-feiring på byen natt til 30. oktober 2011. Senere fant politiet ut at den halloween-drapsiktete mannen drepte i hasjrus.

Jørg Mørland, professor og divisjonsdirektør for rettsmedisin og rusmiddelforskning ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, kommenterer i samme nettavisartikkel: - Hver gang man røyker hasj kan man få en forbigående psykose som varer i en time eller to. TCH, virkestoffet som gir rus, er psykoseframkallende. I hasj er det et stoff, CBD, som har en mekanisme som holder THC-psykosen i sjakk, men får du tak i et hasj-produkt med mye THC og lite CBD, har du større risiko for å gå inn i en psykose ved hasjrøyking.

Selv om det ikke bevist at det var cannabisbruk som førte til halloween-drapet, kan vi ved hjelp av Mørlands ekspertise si at cannabisbruk kan føre til aggressive psykoser. Dette går imot Løkkes tredje punkt, der han mener at cannabisbruk ikke er en fare mot andre borgere. Møland påpeker at det er hasjis med lav CBD-verdi og et høyt innhold av THC som er den «farlige» utgaven av stoffet. Hvis cannabis skulle blitt legalisert, vil kjøp og salg av cannabis reguleres. Da kan vi forvente produkter med god CBD og THC verdi. Mange ser kritisk på bagatelliseringen av hasj, som legaliseringsdebatten fører med seg. Kritikerne tar i utgangspunkt at cannabis er et stoff som fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig at færrest mulig (helst ingen) befatter seg med.

Legaliseringsdebatten pågår i de fleste land, der andre hensyn enn folkehelsesynspunkt er aktuelle.

Uruguay og Mexico (Mexico city) har nå i senere tid åpnet for legalisering av cannabis. I september meldte Fox news at bystyret i Mexico city vurderer legalisering av cannabis planter og etablering av private marihuana røyking ''klubber''. I august meldte Daily Mail at Uruguay tok et skritt nærmere for å bli det første landet til å legalisere marihuana i et siste angrep på landets hensynsløse narkotikakarteller. Forslaget, hvis vedtatt, ville tillate noen å dyrke, selge og konsumere cannabis fritt, mens et konfidensielt register ville holde folk fra å kjøpe mer enn 40 gram i måneden. Her sto det også at andre søramerikanske ledere vurderer lignende trekk for å kvele karteller.

Det ser ut som at flere søramerikanske land ser på legalisering av cannabis som et steg i riktig retning for å vinne over narkotikakartellene. Nesten sånn at de foretrekker hasjmissbruk fremfor missbruk av andre narkotiske stoffer. Men er det virkelig så enkelt? Det er ikke sikkert at legalisering av cannabis vil føre til at folk slutter bruken av grovere rusmidler. Mange ser på cannabis som en ''gateway drug'', eller inngangsport-stoff, og da blir hele ideen om legalisering opponert. Per dags dato ser legaliseringsdebatten ut som en evig debatt, og jeg tror det vil ta lang tid før vi kan rusle innom bunnpris og kjøpe en pakke med ''purple rain'' joints.

Dette innlegget er ment som et introduksjonsinnlegg av temaet cannabisbruk. I et senere innlegg skal jeg se nærmere på studenters syn på cannabis, og sette tematikken i et sosiologisk perspektiv.

Kilder:

Minervanett(2012) "5 grunner til å legalisere cannabis." Hentet 27.09.13 fra:

http://www.minervanett.no/fem-grunner-til-a-legalisere-cannabis/

Dagbladet(2011) "Halloween-drapssiktet drepte i hasjrus" Hentet 27.09.13 fra:

http://www.dagbladet.no/2011/12/22/nyheter/halloween-drapet/drap/innenriks/hasj/19507493/

Supersize mee!

Eg vil tru dei fleste kjenner til denne problematikken: Du har tatt ein øl eller to i hyggelig lag. Du og fylget setter kursen mot Nordre gata som dei aller fleste studentane i Trondheim kjenner som partygata. Du velger å betale deg inn på Gossip, der musikken er så høg at det ikkje er vits å føre ein samtale. Etter som kvelden går og vaktene bestemmer at no er det på tide at folket skal heim, finn ein ut at ein er særdelest svolten etter all gangnam style og The fox moves. Du kjem på at Burger king ikkje ligg så langt unna og akkurat der og då vil en hamburger servert på null tid vere perfekt. Gjengen setter kursen mot hurtigmat sjappa og når det er innanfor synsvidde.. BAM! Kø så langt auge kan sjå.

Det verte ein kamp i køa. nokon bruker skitne triks som albogar eller kroppsvekt for å skvise vekk folk frå køa slik at dei sjølv kjem raskast mogleg fram til kassa. Som ein apeflokk (rettare sagt Berberaper) som kjempar om mat frå turistar på Gibraltar, kan vi sjå visse likheitstrekk med kampen om mat og plass i køa på burger king (Ok, litt overdramatisert, men kjennast ofte slik..)

Desverre må nokre personar byrja på veien heim utan å ha fått nattmat dosa si, eller så finn dei andre alternativ eller kanskje dei er så heldige dei har ein grandiosa liggande klart i frysaren. Poenget er at nattmat fenomenet er ein utbredt "kultur" eller sosialt fenomen blant studentar overalt. Kvifor veljer studentane og vanlige folk å gå desse plassane midt på natta ? For mange er dette eit ritual etter ein fuktig kveld på byen. Burger king og andre nattmat sjapper er ein stad for samtalar og ein moglegheit for å verte kjent med nye menneskjer. Du har kanskje sjølv opplevd å kome i snakk med ukjente personar i køa når du ventar på double whooparen din, kanskje finn dokke eit bord ilag og delar eit hyggelig måltid. Det er viktig å ikkje berre framstille nattmat fenomenet på burger king som noko negativt. Det er ein grunn til at folk flest fortsettar å komme dit på nattestid. Å då lurer eg i grunn på: kva er det som gjer all denne "slåssinga", trengselen og ventinga på vei inn til kassa på burger king verdt det?

Eg vil nevne Mcdonaldization i denne samanhengen. Ritzer (2011:583) definerar begrepet slik: "Mcdonaldization is the process by which the principles of the fast-food restaurant are coming to dominate more and more sectors of American society, as well as the rest of the world. The nature of the Mcdonaldization process may be delineated by outlining its five basic dimension: Efficiency, calculability,predictability,control(...) and, paradoxially, the irrationality of rationality."

Vi som kunder har visse krav til fast food. Som vi kan lese ut frå navnet vil vi ha maten vår raskast mogleg. For ikkje å snakke om at maten er billigare enn dei fleste stadar (Hei, en student kan ikkje krangle på det!) Maten ser bra delikat ut på reklamar også, sjølv om det kanskje ikkje liknar på den maten du får i røyndommen, men kven bryr seg? Mat er mat og du er svolten ! Ut frå dei to begrepa som Ritzer presenterar "kalkulering" og "forventning", så er det forventa og kalkulert at vi som kundar skal få maten og betale raskast mogleg og forlate staden kjapt etterpå. Vi veit at dette får vi gjennom burger king og andre fast food bransjar, og difor vel vi å komme tilbake gang på gang fordi vi veit kva vi får. Trengsel og kø, det får berre vere, for mange er crispy chicken meny og double whoppar verdt det.

Men som eit tips: Ta turen innom 1001 natt istaden, dei har like gode hamburgarar til ca same pris, med mykje mindre kø.


Kjelder:

Ritzer, George(2011). Sociological theory. New york: McGraw-Hill.

Ut på tur, kanskje?

Til tider vet man ikke hva man ønsker å gjøre. Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg gjøre av meg, hva skal det bli av meg? Dette er typiske, kaotiske og irriterende spørsmål som herjer i oss for ofte. Men det var disse spørsmålene som fikk meg til å interessere meg for utveksling. Jeg begynte nå å bli rastløs i Norge og følte for å oppleve noe nytt, og ettersom jeg hadde ingen anelse på hva jeg skulle gjøre, tok jeg meg et semester i Roma via Kulturakademiet.

Dette har jeg ikke angret på. Ikke har jeg bare bodd i den nydeligste og mest interessante byen i tre måneder, men jeg ble også kjent med meg selv på en helt annen måte. Jeg kjente absolutt ingen da jeg dro ned dit, og jeg hadde heller ikke vært i Italia før, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente. De tre månedene i Roma har uten tvil vært en av mine beste tider. Ikke bare fordi at det er Roma, men også fordi at jeg fikk utfordret meg litt. Når det gjaldt språket, å bli kjent med nye mennesker, takle skrikende italienere i bussen, og bare ta skrittet ut mot veien og satse på at bilene stoppet. Det ble en annen kultur å bli kjent med og jeg forelsket meg i den. Bare det å sette seg ned på en café eller restaurant, enten midt på dagen eller midt på natten, med et glass rødvin i hånda og prate med vennene mine. Sitte ved trevi-fontenen og ta meg en is imens jeg så på turistene som sto der og kastet mynten i fontena. Gå rundt i parken der forelskede par tok seg en robåttur i dammen. Kjøpe frukt på markedet tidlig om morgenen. Dra til brukt/stjålne markedet og se på alt det rare de hadde. Ah, det er så mye man kan fortelle. Det som også var godt var at jeg fant ut hva jeg skulle studere! Romkameraten min fortalte meg at ho hadde vært i India gjennom Kulturstudier, og at hun gjorde det 2.året da hun studerte sosialantropologi. Hm, sosialantropologi. Hvem vet hva det er, men India ville jeg til! Så da ble det sosialantropologi og India vårsemesteret 2013. 

Jeg var der i fire måneder og det var litt av en opplevelse! Denne gangen dro jeg og ei venninne av meg sammen og det var jeg veldig glad for. India, der fikk jeg meg litt av en kultursjokk. WOW, for en plass! Kyr overalt, trafikken jeg trodde var sykt i Roma var sykere her, og ikke bare kjørte de som de ønsket men de kjørte på den andre siden av veien i tillegg! Folk ropte og skrek ikke vet jeg hva, det var folk hvor jeg enn snudde hodet, lukter som sikkert svidde av meg noen nesehår, og det var så mye trist. Så mange fattige mennesker overalt, 

barn som løpte til meg og viste meg brannsår (som hadde blitt gjort på dem) og spurte om penger, gamle kvinner og menn som lå ute i gata om natta, tynne og utsultede hunder, barn som løp omkring nakne. Nei, dette ble for rart for meg i begynnelsen. De to første ukene var harde for meg. Men så sa den indiske foreleseren til oss: "Ikke stå imot India. Godta den som den er, så kommer dere til å elske det." Ho hadde helt rett. Jeg forelsket meg i India også. Jeg forelsket meg i den kjærligheten som strømmet ut av folk. Ja, det var noen forferdelig syn hvor jeg enn så, og de fleste mennene hadde det blikket man helst vil unngå, men allikevel var det noe som ikke fantes i Norge. Jeg føler det forsatt er vanskelig å forklare det. Det er vanskelig å beskrive India. Man må være der. Man må lukte det, man må se og oppleve det selv. Noe som virkelig stakk i meg, var da jeg sto i togstasjonen og så på en familie som bodde midt på stasjonen. De var minst 10 stk. og de lå og sov. Så våkner den minste til, ikke mer enn 3 år gammel. Med sin brune shorts går han bort til en benk. Derfra tar han med seg en avis og så begynner han å rive av sidene. Først tar han den ene dobbelsiden og legger den ned på gulvet, så legger han seg ned og tar de andre sidene over seg. Han lagde seg sin egen seng av avispapir. En liten gutt på tre år visste hvordan man skulle overleve i gata. Hva er dette for noe? Det er ikke noe man ser i Norge. Dette er noe man ikke burde se noe sted. Men sånn er det, slik er virkeligheten. 

Derfor synes jeg det er så viktig å komme seg ut og se hva som er der ute. Lære om hvordan andre samfunn fungerer og åpne sinnet litt. Det er så enkelt å leve i en boble. Vi trenger av og til å sprekke den. Det er sunt. Og jeg tror absolutt at for oss studenter at utveksling er en av måtene. De fleste studiene er åpne for utveksling et semester eller to, og hvorfor ikke ta sjansen? Man har ingenting å miste, bare mer å få. Studiepoengene får du godkjent også, men sjekk det ut selvfølgelig, det er forskjellige regler fra sted til sted. 

Men nå er det forskjellige måter å dra på utveksling på. Nå skal jeg være ærlig og si at min utvekslingstid i Roma ikke var slik jeg nå syntes den burde ha vært. Det ble så altfor lett å bare være med de norske-medstudentene, så jeg ble ikke ordentlig kjent med italienerne og dermed ikke den italienske kulturen. Kultur er jo noe som blir skapt gjennom mennesker. Det finnes mange forskjellige definisjoner på kulturer, og her er noen av dem:
"Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn." -Edward B. Taylor
"Kultur er noe som skapes av mennesker og deres interesser, deres talenter og deres behov. Kulturen er noe som formes av mennesker, noe som vokser fram gjennom menneskelig aktivitet." (Thomassen, m.fl, 15:2010)   

Kultur blir skapt gjennom mennesker. Hvordan skal jeg ha blitt ordentlig kjent med den italienske kulturen uten å ha blitt kjent med noen italienere? Jeg har blitt kjent med den italienske fasaden, det stereotypiske italienske kulturen. Turist-kulturen. Det innså jeg ikke da. Jeg var selvfølgelig mye yngre og hadde ikke spesielt mye kunnskap om dette, så jeg skjønner jo hvorfor. Jeg ble en erfaring rikere.    Så før jeg dro til India bestemte meg for å bli bedre kjent med kulturen, og det gikk bedre enn forventet. Jeg ble kjent med flere indere og har fortsatt god kontakt med dem via facebook. Jeg klarte å kommunisere med tilfeldige indere jeg møtte på toget uten å bruke språk. De kunne ikke engelsk og jeg kunne ikke hindi. Jeg ble invitert hjem til flere og spiste SÅ GOD MAT, og jeg følte at jeg ble inkludert i samfunnet deres. Jeg satt til og med bakpå mopeden i den kaotiske trafikken. Jeg gikk i de samme klærne som dem og ble på en måte mer godtatt. Det viste at jeg respekterte deres kultur og jeg selv følte meg nærmere dem. Da jeg senere reiste i Nord-India med en random gruppe organisert av GAdventure med venninna mi, ble medreisende og reiselederen sjokkert da vi satte oss ned og snakket med inderne på toget. De kom senere og spurte oss hva det var vi snakket om. De fleste av dem hadde allerede reist i Sør-Øst Asia, noen av dem hadde reist overalt i verden i nærmest 8mnd, men de ble allikevel overrasket over at vi snakket med de "innfødte".   

                                        

Så hvordan er det folk egentlig reiser? Er det heller nå snakk om å besøke mest mulig steder enn å bli kjent med mennesker og kulturer? Hvordan skal du bli kjent med et nytt land, med en ny kultur om du ikke blir kjent med menneskene? Blir ikke kultur skapt gjennom mennesker da? Det er noe jeg synes man skal ha i bakhodet. Og det er også derfor jeg anbefaler sterkt å dra på utveksling, nettopp fordi at da blir du der noen måneder, og du blir kjent med kulturen, OM du da selvfølgelig gjør noe for det selv. Jeg vet at jeg kunne ha blitt bedre kjent med den italienske kulturen om jeg hadde gjort noe for det. Jeg vet at jeg hadde hatt enda flere gode minner fra Roma om jeg hadde blitt bedre kjent med dette vakre stedet! Men i Pondicherry var jeg egentlig NØDT til å bli kjent med kulturen. Jeg fikk den kasta rett i fjeset. Jeg kunne ikke leve på min norske måte. Jeg kunne ikke se på India med mine øyene. Jeg kunne ikke leve der med et etnosentrisk syn. Neinei, da hadde jeg ikke overlevd India. Jeg var nødt til forandre mitt syn på det, se på det med et kulturrelativistisk syn. Og ved å gjøre det, ved å godta India som den var og bli kjent med henne og deres nydelig mennesker, forelsket jeg meg. Så om du vurderer utveksling, så tenk på det. Tenk på hva slags syn det er du drar med. Tenk på hva det er du ønsker å dra med deg hjem. Du får muligheten til å bli en bedre person. En bedre person med et åpent sinn. Og med et åpent sinn kan man få til hva man en ønsker. Så om du ikke helt vet hva du skal gjøre, hvor skal du skal gjøre av deg, eller hva det skal bli av deg, fortvil ikke! Disse tankene førte meg til Italia, India og nå Chile. 

Det kommer til å ordne seg, kjære medstudent, det kommer til å ordne seg!

Ha en fin tur!
  
Her er nettsia til Kulturakademiet og Kulturstudier:www.kulturakademiet.no og www.kulturstudier.no

Litteratur:
Eriksen, Hylland Thomas: Små steder- store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. 2010

Thomas, Arild. Garsjø, Olav. Seltzer, Michael. Haldar, Marit: Studieguide til grunnbegreper i sosiologi. 2010. Høgskolen i Oslo

HEI BLOGGEN!

Her kommer et lite innlegg hvor du kan bli litt bedre kjent med oss.

Ina: 21 årig sosiologistudent på andreåret sitt, kjem frå bygda med nesten berre venstre svingar, aka Ørsta( på andreplass av Norges beste rånebygder...Yeah..)  Liker derfor å seie at eg er frå Volda. Ingen spesifikke hobbyar eller interesser.(men har eit liv altså..!) Elska å sosialisere seg, reise å oppleve nye ting og ellers filosofere over livet. Har null forhold til bloggar , så er spent på korleis dette skal gå..









Nina: 22 år fra idylliske Asker, kongefamiliens hjemsted. Er nå på tredje året i sosiologi. Hovedhobby er dans, og undervisning i hip hop. Ellers bruker jeg mye tid på film og serier, og er en seriejunkie. Jeg er det man kan kalle en skapbloggleser, og bruker nok mer tid på dette enn jeg er villig til å innrømme.

Marisel: Er 23 år gammel, går tredje året sosialantropologi og kommer fra lille Råde. Har hatt alle mine studieår i Trondheim, og må si at jeg trives veldig godt her! Samtidig som jeg blir en del rastløs og tar sjansen på å studere i utlandet når jeg kan! Ellers så liker jeg å trene (Zumba mer enn noe annet for da føles det ikke som om jeg trener), jeg liker å skrive og ellers bare kose meg. Og lage mat, som er da en av grunnene til at jeg MÅ trene. Jah, det var vel noe om meg, hurra!

Soheil: Halla! 21 år fra Oslo. Vokst opp på Groruddalen, Romsås (RMS) flytta til Trondheim for 2 år siden. Kultursjokk. Går på tredje året i sosiologi. Jobber deltid som ordensvakt 2-3 ganger i måneden, ellers på ser jeg mye på fotball og andre typiske gutte ting.






På denne bloggen vil vi ta for oss hverdagen til en typisk student i Trondheim, både positive og negative sider. Vi vil komme med tips og triks til hvordan du best komme seg gjennom disse årene. Vi vil gå gjennom en rekke temaer hvor vi oppfordrer til diskusjon blant dere lesere. Følg oss på vår reise for å overleve den forvirrende studiehverdagen!