onsdag 27. november 2013

Tjora, sa: La det bli samarbeid, og samarbeid ble det

Her vil vi dele hvordan det har vært for oss å blogge gjennom høsten 2013. Noen var kjente med blogg fenomenet fra før, andre i mindre grad. Iløpet av denne bloggen har dere fått et innblikk av studenthverdagen sett med våre øyne. Vi kjemper for å overleve, og å nå det ytterste målet om å være en fullverdig student i Trondheim.

Survival of the fittest - en illustrasjon av vår kamp


For min del hadde eg svært lite erfaring med blogging. Det einaste eg har funnet interessant i å lese på nettet av blogger, har vært den såkalla sisteplass bloggen. Her er det ei jente etter min smak som eig sjølvironi og tek litt avstand frå dagens skjønnheitsideal og viser til fleire at det er ok og bra nok å vere seg sjølv. Men vår blogg skulle vere ein faglig sosiologi blogg. Dette trudde eg kom til å verte svært utfordrande,då eg føler vi har hatt lite praksis med å bruke sosiologi attmed dagsaktuelle problem og temaer. Denne bekymringa skulle vise seg å vere unødvendig, då eit godt samarbeid med blogg gruppa og forelesningar og seminar viste kor lett ein kan bruke sosiologien. Litt startproblem hadde eg, men etter ein kom seg over "kneika" og fekk litt meir forståelse, så kan eg seie at eg er veldig fornøgd med resultatet av bloggen. Eit interessant prosjekt som skill seg frå andre fag og som absolutt har bidratt til sjå sosiologen i eit nytt og meir interessant lys.
- Ina

Jeg har skrevet en reise/utveksling blogg før, så noe erfaring hadde jeg i dette! Leser ikke andres blogg da, unntagen den Ina nevner og Singel Mann (anbefales!). Vel, nå går jeg ikke sosiologi med det første, så det var noen ukjent begreper og andre måter å bruke faget på enn det jeg var vandt med fra sosialantropologi. Så det tok meg litt tid før jeg kunne se det fra et sosiologisk perspektiv og legge fra meg den sosialantropologiske boken min (the chosen one). I tillegg var jo dette gruppearbeid, noe jeg alltid har slitet litt med, men etter å ha blitt bedre kjent med gruppa mi gikk det helt fint! Vi har fått filma i bussen, løpt på Dragvoll-enga, overlevd en hel dag uten internett og hatt en lattermob på Meny. Så jeg må si jeg har hatt det gøy! Og nå vet jeg hva sosiologi egentlig er.
- Marisel

Da jeg først hørte om fagets eksamensform, ble jeg veldig skeptisk på om jeg ville fortsette med faget. Men da jeg fant ut at jeg enten måtte ha SOS 2019, eller organisasjonsteorier med Per Morten Schiefloe, var valget ganske enkelt... Tjora all the way! Jeg hadde null erfaringen med blogging før vi startet vår egen. Så det å skulle skrive en sosiologi blogg trodde jeg skulle bli veldig vanskelig. Gruppearbeidet fungerte veldig bra, og det gjorde ting mye lettere. Jeg fikk mye hjelp da jeg trengte det, og vi kommenterte på hverandres arbeid hele tiden. Vi hadde alle god oversikt over hvordan ting skulle se ut, og jeg tror alle i gruppa er fornøyde med sluttresultatet. Som sosiologi student, var det veldig gøy å prøve ut de tingene vi har lært i praksis. Det er også veldig morsomt å se hvor nærliggende sosiologi er våre hverdagslige liv.
- Soheil


Jeg hadde kun erfaring med å lese blogger før vi begynte med dette faget. Det var noe utfordrende å skulle skrive og dele sine meninger og erfaringer med internetts befolkning. Jeg grøsser som regel når jeg hører ordet gruppearbeid, og skal innrømme at jeg var noe skeptisk til dette eksperimentet Tjora la frem. Samarbeidet har gått overraskende bra, og alle har benyttet muligheten til å gi sine innspill i hvert eneste blogginnlegg. Det morsomste, men også det mest utfordrende har vært å teste sin egen komfort sone, som en relativt tilbaketrukken person har det ikke vært like lett å kaste seg ut i diverse eksperimenter. Alt i alt har det å skrive denne bloggen vært en positiv opplevelse, dette som eksamensform er jeg fortsatt skeptisk til, men jeg er positivt overrasket over at det er noen forelesere som er villig til å teste ut nye ting istedet for å tviholde på det gode gamle. Jeg har lært mye, spesielt det at sosiologi kan relateres mer til min egen hverdag enn det jeg før hadde inntrykk av.
- Nina

Det vil alltid være en vinner!

Tips og triks

Det å vere student er ei spennande tid, vi møtar nye og ukjente terreng og utfordringar. Vi har delt fleire av desse aspekta med å vere student i Trondheim. I dette innlegget vil vi prøve å samle tips og triks som vi har komt fram til gjennom dei ulike innlegga og dele dei med dokke.

Ut på tur, kanskje?
Utveksling er en stor mulighet for oss studenter å ta, og jeg vil så absolutt anbefale alle å ta den. Når ellers får man sjansen til å bare dra sin vei og studere noe interessant uten større obligasjoner? Og om du tar denne livssreisen, så husk at det er du som er gjest i deres land. Respekter kulturen og dra med et åpent sinn! Kos deg!

Vi tar DÆ med fra A t B!
Vi tilbringer mye av tiden vår i buss og vårt humør påvirker de andre rundt oss. Si "hei" og "hadet" til busssjåføren og kanskje ta sjansen med å snakke med personen ved siden av deg. Kanskje det er din blå prins/esse? Men det beste tipset jeg kan gi deg, er å ikke tryne inne på bussen, for der blir du liggende.

Mangler en puslebit?
Identiteten vår forandrer seg stadig, og det er ikke lett å finne puslebitene som mangler. Men kanskje ved å bli med på sosiale organisasjoner eller eventer, så blir du bedre kjent med deg selv og hva du står for. Det er jo ved samhandling med andre mennesker at man vokser. Alt er kaotisk i begynnelsen av et puslespill, men når den er ferdig blir man stående stolt og tilfreds over hva man har klart å utrette!

"En plass i fleskebussen, takk"
Som vi selv har sett så lønner det seg å dra over grensa for å handle mat. Du sparer uten tvil penger på det!
Men jeg vil anbefale deg å holde av en hel dag for fleskebussen, for det er en lang tur og man blir faktisk sliten. Ta det som en dagstur og kjøp deg litt godteri.

"Du er ikke morra mi"
Som borteboer student har du nå kanskje fått deg en ny familie. En ny "mor" som vil mase litt på deg, en "far" som gir deg råd, og "søsken" du må passe litt på. Som i alle familier er det opp- og nedturer, og derfor tror jeg det er viktig å kunne snakke om ting som kanskje plager deg. Jo bedre kommunikasjon det er mellom dere, desto lettere er det å tolerere hverandre! Lykke til!

"Supersize mee!"
For nye studentar i Trondheim kan det vere lett å ta vegen innom Burger King eller Mcdonalds for litt nattmat. Kva hadde vel ikkje smakt betre enn ein rask og jævla god double whooper med ekstra bacon før en legge seg for natta? Problemet er at alle tenker det samme! derav den sabla lange køa, som vi ser kvar helg på nattestid. Ta heller turen innom 7 eleven eller 1001 natt. Like gode alternativ for svoltne Trondheimsstudentar!

"Fattig Ola Nordmann"
Aah, dei herlige pengane som vert delt ut en gang i måneden! eller rettare sagt berre 10 gongar i året (Takk til FRP og resten av høgreregjeringa!). i dette innlegget tek vi opp tida før stipend og korleis studentane klarer seg. Det beste tipset vi kan gi er å vere bevisst på kva du bruker pengane på, sett av eit visst antall sum til kvar kategori (kle, mat og hygge, osv). Du er berre student ein gang i livet, rikdommen kjem seinare. Nyt tida!

"Øl+ Blæst+ Tjora=Sosiologifestival"
Sosiologifestivalen var spennande og lærerik for oss alle som var der vil eg tru. Kven skulle tru at ein slik faglig festival ville gi så mykje utbytte? Tipset eg vil gi deg her er: Gå på faglige arrangement, prat med gjesteforelesarar og andre publikum og begynn å bygg deg eit nettverk. Dette kan kanskje komme til bruk seinare i karrieren din. På ein slik festival er alle likeverdige og samtalane går lett.

"Kan eg få låne ein kopp med sukker...?"
Naborelasjonar er ein sannelig merkelig ting. Frå tette band til meir anonyme. Ut frå dette innlegget vil eg mest oppfordre folk til å ta ei helserunde på nærmaste naboar når du flyttar ein ny plass. Å ikkje kunne slå av en prat med naboen eller spør om hjelp om eg lurer på noko, har eg sjølv opplevd som frustrerande når eg opprinnelig kjem frå eit lite lokalsamfunn der dette er vanleg. Tørr å ta kontakt og skap nye relasjonar.

"Satt meg her eg!"
Snakk om å gå ut av komfortsona. Her var det normbryting på buss og det artige var å sjå at det ikkje var like negative reaksjonar som vi hadde forventa. Det betyr kanskje at vi som nordmenn ser på situasjonar som utrulig kleine før vi har fått opplevd det på kroppen sjølve? Tipset er å vere meir avslappa i forhold til visse normer. Alt er ikkje svart og kvitt. Prøv å gå ut av komfortsona.

"#LOL #trening #Fitness #SWAG #YOLOFOREVER!"
Her var fokuset på sosiale medier, og det var et slags oppvarmingsinnlegg til offline-dagen vår. Innlegget viser hvor viktig sosiale medier er for de fleste i hverdagen, men også hvordan dette kan ha negative konsekvenser. Tipset er å bruke mindre tid på sosiale medier, ikke bare sparer du tid men du vil også kanskje oppleve at du ikke trenger å publisere ting for å få godkjennelse fra andre.

"Mamma!?"

Det å være førsteårsstudent kan for veldig mange bli en utfordring. I dette innlegget forteller jeg om mine erfaringer som førsteårsstudent. Det viktigste tipset her er å være seg selv i møte med nye folk. Det er lett å gjennomskue en som prøver for hardt, og det kan føre til motsatt ønsket effekt. Vær deg selv og alt vi ordne seg til slutt...

"Livet blant pensjonistene"
Her observerte vi en kafé, og møtte på en litt annen gruppe med mennesker enn de vi vanligvis ser i studenthverdagen, nemlig pensjonistene. Tipset her er å finne nye arenaer, du føler deg kanskje utilpass og at du kanskje ikke passer inn, men benytt sjansen, kanskje du kommer i prat med noen nye spennende mennesker?

"Apokalypsen er nær!"
Dette var da et innlegg som beskrev vår opplevelse av offline-dagen. En dag uten noen form for tilgang til internett. Tips fra dette innlegget er å legge fra seg pcen og mobilen en gang iblant, du vil oppleve abstinenslignende reaksjoner i begynnelsen, men etterhvert kjenner du kanskje en befriende følelse. Effektiviteten vil kanskje også øke når du ikke har så mange distraksjoner som vanlig. (OBS: vær klar over at bussene lever sitt eget liv, du kan ikke stole på de skriftlige busstidene du finner på hvert busstopp)

"Vær en #vorshelt du også"
Dette innlegget handlet om vorspielkultur. Det finnes enkle regler på hvordan man burde oppføre seg når man er på vors. I dette innlegget ramses det opp noen gode huskeregler som alle burde tenke på neste gang de er på vors. Følger du disse rådene, kan til og med du bli en vorshelt!

"Prosjekt perfekt"
Det å være perfekt for en dag var ikke enkel, dette anbefales ikke! Her er tipset enkelt, ingen kan være superstudenten, alle har sine svakheter, men det må vi leve med. Klisjé som det kanskje er, gjør ditt beste, det er godt nok.

"Livet i en rosa boble"
Et innlegg om fenomenet rosablogging, hvorfor fascinerer disse bloggene så mange? Tipset her kan være å bruke disse bloggene som inspirasjon, ikke en mal, det du ser på disse bloggene er nok ikke den hele og fulle sannheten.




Til slutt litt tips til eksamenstiden, denne tiden kommer like overraskende på hvert semester, og den dårlige samvittigheten henger over oss til stadighet. Vi spurte noen studenter på Dragvoll om deres beste tips og triks i eksamenstiden:

"Kjøp sjokolade"
"Ikke prokastiner"
"Sett deg realistiske mål"
"Jo flere vi er sammen, jo gladere vi blir"

Lykke til på eksamen!







"I smoke weed everyday"

I et tidligere blogginnlegg skrev jeg litt generelt om legaliseringsdebatten ved å fremstilte vanlige argumenter som brukes. Det innlegget var ment som et introduksjonsinnlegg av temaet cannabisbruk (innlegget finner du her). I dette blogginnlegget skal jeg se nærmere på studenters syn på cannabis, og sette tematikken i et sosiologisk perspektiv.

Bruken av cannabis er et veldig sosiologisk relevant tema. Individer som røyker cannabis må forstås som subjekter, som tenker, føler og handler, og ikke som objekter med adferd determinert av forhold på makronivået. Hasj kan gjøre deg rolig, avslappet, lattermild og sløv, derfor er det veldig mange som sammenligner cannabis med alkohol. Cannabis blir hos mange sett på som en ''mild'' rusmiddel, og blir ofte foretrukket av folk som ikke drikker alkohol. Cannabis er et av verdens mest brukte rusmidler og kun alkohol, nikotin og koffein blir hyppigere brukt. I 2004 estimerte FN at cannabis brukes av rundt 4,0% av verdens befolkning årlig (162 millioner mennesker), og rundt 0,6% av verdens befolkning daglig (22,5 millioner mennesker).
Hasj og marihuana røyking har nesten blitt en vanlig ting, personlig blir jeg ikke overrasket når jeg møter folk som sier at de røyker cannabis.

Cannabis røyking er ulovlig i Norge. Derfor kan vi se på cannabis røykere, som sosiale avvikere. Folk som driver med samme form for sosialt avvik, går ofte sammen i grupper for å få en følelse av sosial tilhørighet. Før eller siden vil de også danne sin egen subkultur. Walter B. Miller mener at avvikende subkulturer blant ungdom har noen typiske kjennetegn, som eksempel søking etter spenning, eller ønsker om frihet og å undra seg kontroll. Det er umulig med 100% sikkerhet å vite hvorfor folk blir avvikere, og ikke minst like umulig å forklare hvorfor folk starter å røyke marihuana eller hasj. Som tidligere nevnt er det viktig å se på cannabis røykere som frie aktører, hvor personlige forhold avgjør om de røyker eller ikke. Folk som mener at cannabis er et farlig stoff, vil i de fleste tilfeller la vær å bruke det. Andre som har et liberalt syn på cannabis, vil i mange tilfeller også være de som røyker det, selv om dette ikke alltid er tilfellet.

Med mer tid og resurser, hadde det vært interessant å utføre en holdningsundersøkelse på studenters cannabisbruk. Siden jeg verken har tid eller ork til å drive med kvantitativ datainnsamling, får jeg nøye meg med å intervjue to Dragvoll studenter om dette tema. Fordelen med intervju er at informanten blir gitt muligheten til å reflektere og forklare rundt spørsmålene. Ulempen er at informantens meninger i liten grad er generaliserbar. I intervjuet blir det tatt opp temaer som kan oppfattes som personlige, derfor velger jeg å anonymisere informantene sånn at de ikke kan komme til skade. Jeg spurte informantene om det var greit å bruke sitater fra intervjuet på bloggen, samtidig som jeg gjorde det klart at intervjuet ville forbli anonymt. Siden jeg bare skulle intervjue to personer, var det viktig at jeg fikk intervjuet en cannabis røyker, og en som i det minste var i mot legalisering. For å kvalitetssikre informantene gikk jeg etter bekjente.

Intervjuene har blitt kortet ned og bare det viktigste har blitt tatt med. Den første informanten er en 21år gammel jente fra Kolbotn, som studerer religionsvitenskap på Dragvoll. Hun er i mot legalisering, og røyker ikke cannabis. Hun har prøvd litt hasj tidligere, men sluttet for ett år siden.

Er det mange i din sosiale omkrets som røyker cannabis?
Ja, en god del.
Er de studenter?
De fleste er det. Hvis de ikke er studenter, er de ganske unge. Altså på vår alder.
Tror du sosioøkonomisk bakgrunn har noe å si om du ruser deg eller ikke?
Ja, jeg føler det har noe å si. Vennene mine fra Oslo som røyker, er ofte de med foreldre med dårlig utdanning. Men det finnes selvfølgelig mange unntak. Vet også om en god del rikmannsbarn som røyker, så det går begge veier.
Hvordan forhold har du til rekruttering av bruk?
Ble selv ''rekruttert'' til å prøve det en gang på vors. Ble ikke direkte pressa, men jeg hadde følt med utafor hvis jeg ikke hadde prøvd. På en annen side driver jeg å ''rekrutterer'' folk til bry seg mer om legaliseringsdebatten. Jeg utfordrer folk som er nøytrale til være mer aktive i debatten. Folk som røyker er lite mottakelig i motforestillingen, derfor er det viktig at flere møter opp til debatt. Sammen er vi sterke! Neida...
Hva tror du er årsaken til at folk røyker cannabis?
Tror det er mange forskjellige grunner, man blir mer avslappet, mange reflekterer mer, folk kan finne seg selv, man ''tenker'' rett og slett mer eller bedre.
Ser du for deg en langvarig konsekvens av bruk?
Det kan hende, det varierer fra person til person. Det fungerer som en slags trigger har jeg lest.
Hvorfor er du i mot legalisering?
Jeg føler at legalisering oppfordrer til bruk av cannabis. Noen klarer ikke å takle det, og det kan i verste fall få fatale konsekvenser. Jeg føler at cannabis er mer avhengighetsdannende enn alkohol, dette ser jeg på vennene mine. Alkohol har alltid vært lovlig så jeg tenker ikke så mye over det, men jeg føler ikke at lovlig alkohol er en god grunn til å legalisere cannabis.


Den andre informanten er en 26år gammel gutt fra Hamar, som studerer sosiologi på Dragvoll. Han er for legalisering, og røyker cannabis da han føler det er passelig.

Hvor lenge har du røyket cannabis?
Jeg starta da jeg var 17, men jeg har hatt noen pauser periodevis.
Er det mange i din sosiale omkrets som røyker cannabis?
Veldig mange.
Tror du sosioøkonomisk bakgrunn har noe å si om du ruser deg eller ikke?
Nei, det tror jeg ikke. Jeg vet om så veldig mange forskjellige typer som røyker, folk fra forskjellige familiebakgrunn osv.
Hvordan forhold har du til rekruttering av bruk?
Første gang jeg ble tilbudt cannabis takket jeg nei, men en annen gang sa jeg ja fordi jeg hadde lyst. Jeg føler ikke at jeg ble pressa. Vanligvis spør jeg andre hvis jeg skal røyke. Vet ikke om jeg vil kalle det rekruttering, kanskje ubevisst rekruttering. For meg er røyking like vanlig som snusing og vanlig røyk, derfor er det naturlig at jeg spør om andre vil ha, f. Eks når jeg er på nash.
Hva tror du er årsaken til at folk røyker cannabis?
Folk liker å ruse seg. I min omkrets bruker vi cannabis i samme format som øl. Når vi ikke skal ut på byen, og heller vil slappe av hjemme, føler vi at det er bedre med en joint enn alkohol.
Ser du for deg en langvarig konsekvens av bruk?
Det er dokumentert at det kan trigge diverse psykiske lidelser. Men de kommer ikke direkte fra cannabis røyking, men fungerer som en trigger, som alle andre rusmidler. Det kan også være skadelig for lungene. Jeg vet at det er en viss risiko å røyke cannabis, men det er en risiko man velger å ta når man starter.
Har du noe mer på hjertet?
Legaliser legaliser! En liten kommentar til staten: slutt å vær så ironiske, og åpne opp øya.
Har du planer om å slutte å røyke cannabis i nær framtid?
Det tar jeg som det kommer, men før eller siden ja. Enten delvis eller helt.


Formålet med dette innlegget (og "legaliseringsdebatten" innlegget) er å få opp lesernes interrese for dette tema. Legaliseringsdebatten har lenge vært en dagsaktuell debatt, og vi mener at flere burde engasjere seg. Vi har prøvd å forholde oss nøytrale i innleggene, og oppfordrer leserne til å selv lese seg opp på tema.





Schiefloe, Per Morten(2011) Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS. 

Tjora, Aksel (2011). Kvalitative forskningsmetoder i praksis.  Oslo: Gyldendal

United Nations Office on Drugs and Crime (2006) (PDF). Cannabis: Why We Should Care.. 1. S.l.: United Nations. 14. ISBN92-1-148214-3.

onsdag 20. november 2013

" Satt meg her eg!"

Vil vise til eit tidligare innlegg der vi tok opp temaet busskultur. Her får vi beskrive korleis bussane i Trondheim (og andre stadar) kan fungere som eit lite eiget samfunn, med eigne reglar og normar. Mange vil seie nordmenn har ein spesiell åtferd på slike bussturar. Kor mange gangar har du ikkje sett at folk hastar til dei ledige dobbeltsetene framfor å sette seg ved sidan av nokon andre? Eller den irriterande «setet-er-opptatt-grunna-gymbaggen-min-sitt-der». Det forundrar meg også ofte at fleire personar ikkje gir vekk plassane sine som er berekna på eldre og meir skrøpelige menneskjer som kanskje kunne ha godt av å sleppe å stå heile vegen til Dragvoll. Som sagt det er forskjellige tankar og normar rundt korleis ein skal oppføre seg på bussen. Men noken normar kan seiast å verte delt av dei fleste. I det same innlegget oppfordra vi lesarar til å gi oss utfordringar rundt sosialt aksepterte normer på bussen.

Desse utfordringane tok vi på strak arm og vi testa dei ulike normane i eit eksperiment, der vi tok bussen frå Munkegata mot Strindheim og tilbake. Målet var å sjå reaksjonane på folk når dei heilt klart opplevde eit normbrot. Men det artige som vi til slutt fant ut, at det var ikkje alle som såg på normbrotet som noko negativt i seg sjølv.

Utfordringane (og normbrot) var som fylger:

1.Sette seg ved sidan av ein tilfeldig passasjer sjølv om der var ledige seter rundt om i bussen.
2.Å starte ein samtale med ein tilfeldig medpassasjer.
3.Å ha ein klein samtale(med tabu tema) på bussen med fleire medpassasjerar rundt.


Eksperimentet vart så klart filma, der ein tydelig ser reaksjonar i form av stirring og blikk som er klart interessert i kva som skjer og vert sagt. I ettertid har vi også tatt føre oss ulike personar og bedt dei sette seg inn i dei ulike situasjonane og dele tankane og eventuelle reaksjonar dei ville fått om dei hadde vore tilstades.








tirsdag 19. november 2013

Lattermob

Tirsdag 12. november møttes en gruppe smånervøse studenter på Blæst. Etter litt sosialisering og påspandert øl (takk for det!) for å øke motet, dro studentene bort til Meny Solsiden. Her skulle vi ha flashmob. Når vi sier flashmob, tenker du kanskje at vi skulle bryte ut i en felles dans, men neida! Etter en lang idémyldring kom vi frem til at vi skulle ha en såkalt lattermob. Kleint tenker du kanskje, ja, enig. Opplegget var som følger: litt over 20 studenter samlet seg i fruktavdelingen, tilsynelatende var vi en gruppe som ikke kjente hverandre. Oscar-verdige skuespillerevner gjorde at de andre kundene og de ansatte ikke ante hva slags ugang vi egentlig hadde planlagt. Aksel Tjora ledet an med en smittende og ringende latter, fort spredte latteren seg videre og alle lo høylytt til de forbispaserendes store forundring. Ingen av oss kunne ha tenkt på at dette kunne forårsake irritasjon for de ansatte i butikken. Et uskyldig eksperiment ble fort dramatisk. En av de ansatte tok en av de som filmet på fersk gjerning, og stemningen var ikke på topp. Som den lydige borgeren den filmende er, tok hun ned kameraet, MEN hun sluttet ikke å filme. Latteren døde sakte men sikkert ut og alle gikk hvert til sitt.

Lattermoben ble utført for å teste terskelteori, ville vi klare å få med noen andre til å le?
Som de dyktige videobloggerne vi er har vi selvfølgelig en film å vise dere, enjoy!






mandag 18. november 2013

Mamma!?

En regnfull sommerdag for to år siden, innså jeg at jeg måtte dra til Trondheim for å få meg en utdanning. Var tydeligvis ikke god nok for Oslo... På dagen jeg fant ut at jeg kom inn på NTNU, fikk jeg også vite om to andre kompiser som også kom inn. Noe som selvfølgelig gjorde ting mye lettere. Det ble en enighet om å flytte inn sammen, og tanken på å flytte til en ny og fremmet by ble mindre skremmende. Vi fant oss en liten og fin sokkelleilighet på Kroppan, og før jeg viste ordet av det, hadde vi flyttet inn. Vi fant oss fort til rette, og jeg sitter nå her i dag 2 år senere og skriver et blogg innlegg om det å være førstiss, som pussig nok er grunnlaget for eksamens karakteren min. Jeg fikk etterhvert et fint og reliabelt sosialt nettverk, mye takket være en flott faddergruppe. Per i dag bor jeg med to av de gutta jeg møtte der, hvem skulle tro at man iløpet av en episk 10 dagers flatfyll ikke bare skulle få nye romkamerater, men også venner for livet. Jeg tror jeg var veldig heldig, 2011 var for meg et flott år, og det mentale stresset/presser jeg trodde det å være førstiss skulle føre med seg, skulle vise seg å ikke være så vanskelig å håndtere.

Dyes - Dyes  College Freshman
Det å være førstiss på universitet eller høyskole kan for veldig mange bli en utfordring. NRK publiserte for et par år tilbake en nett artikkel, der de skrev at hver femte førsteårsstudent i Norge sliter med psykiske problemer. I artikkelen poengteres det at mange studenter sliter med å stå på egne bein. Anne Inger Helmen Borge, professor i utviklingspsykologi ved Universitetet i Oslo, mener at det er helt normalt å få en reaksjon når man flytter hjemme fra for første gang. Spesielt om de er i den typiske aldersgruppen for førsteårsstudenter, som ofte er 18-19 år. Jeg var selv 19 år da jeg flyttet til Trondheim, og merket selv denne reaksjonen Borge sikter til. Som en bortskjemt mammagutt var de første månedene som selvstendig student noe vanskelig. Nye gjøremål som å lage mat, alt av vasking og rydding, betale regninger osv, bydde på noen frustrerende øyeblikk. Tall fra Universitet i Oslo viser at frafallsprosenten for førsteårsstudenter ligger opp mot 40 prosent innen enkelte studieretninger. Det er mange grunner til at studenter dropper ut, alt fra økonomiske problemer til faglige årsaker. Men det er sikkert også mange som dropper ut fordi de ikke tåler det psykiske presset.

For meg var gode venner nøkkelen for å takle presset. Når alt kommer til alt er mennesker sosiale vesener. Vi er avhengige av andre, både for å fungere som individer og for å fungere som samfunnsmedlemmer. Følelsen av tilhørighet og fellesskap er sentrale sosiale behov som i vesentlig grad er styrende for preferanser og adferd. Derfor er venner viktig å ha, fordi det er gjennom sosiale relasjoner vi får følelsen av fellesskap og tilhørighet, som vi så sårt trenger. Men det er ikke alle som er i stand til å skape slike relasjoner til andre. Sosiale relasjoner dannes når to aktører knytter til hverandre på grunnlag av gjentatt interaksjon og gjensidige forventninger. For min del var fadderuka en arena for gjentatt interaksjon. Etter at opplegget var over, ble det normalt at jeg satt med de fra faddergruppa på forelesninger og på kantina for å spise lunsj, senere dannet vi en kollokvie gruppe som igjen åpnet for gjentatt interaksjon. Det med gjensidige forventninger er litt mer vrien. De fleste studenter er i en bestemt sosioøkonomisk og kulturell gruppering, hvor de har tillærte preferanser, tankesett og væremåter. Sagt på en annen måte, studenter har et særegent habitus. Habitusen til studenter kan gi en opplevelse av fellesskap innenfor visse studentmiljøer, og er derfor viktig å egne seg. Habitus er noe man får gjennom sosialisering, det finnes visse kulturelle koder om atferd, språk og væremåter man må ta til seg, og det tar tid. Jeg merket fort at det var stor forskjell på folk jeg møtte på Dragvoll, enn de jeg var vant med på Stovner vgs. Jeg skjønte ganske kjapt at jeg ikke passet helt inn, og ble nødt til å gjøre endringer i væremåten, Blant de viktigste endringene var at jeg måtte snakke og kle meg annerledes. Jeg ble rett og slett nødt til foregripe en fremtidig rolle, ved å oppføre meg på en måte som jeg trodde kjennetegnet rollen, også kalt antesipert sosialisering.
Dette førte til et par kleine øyeblikk som jeg ikke trenger å skrive opp her, vi har alle vært der, dere vet sikkert hva jeg mener... Da de grunnleggene ''kodene'' var på plass, fant jeg ut at det viktigste var å være seg selv. Det var ikke lett å være å være førstiss, og er veldig glad for at den tiden er over. Sommeren mellom første og andre året bruker mange studenter på å reflekter over førsteåret, og ofte fører det til at ting blir lettere. Over sommeren modner tanken på studenttilværelsen og man innser at veien blir til mens man går. 



Kilder:

Schiefloe, Per Morten(2011) Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS. 

Vær en #vorshelt du også

Gårsdagen var et lyspunkt i en ellers så hektisk eksamensperiode, denne kvelden hadde jeg nemlig gleden av å få være på vorspiel. Det må sies at det var lenge siden sist, og kommer også mest sannsynlig å bli en liten stund til neste gang. Kvelden startet som den ofte gjør, med øl konsumering på løpende bånd, og ettersom antallet av tomflasker økte kunne man også merke at stemningen gjorde det samme. Som alle andre sosiale arenaer har vors, sine særegne sosiale normer og regler, såkalte ''do's and don'ts''. Det finnes regler på hvordan man kler seg, hvordan man oppfører seg, hva man drikker, ja det finnes uskrevne regler på alt. Vors som en sosial arena åpner for ekstrem sosial interaksjon, alt kan skje, puling, slåssing, spying, gråting, offentlig pissing i nærområdet, absolutt alt kan skje. Som observatør er det lett å se at et vorspiel består av forskjellige faser. Fasene forandrer seg parallelt med alkoholkonsumet. I dette innlegget deler jeg for ordens skyld vorspiel i tre faser, edru, brisen, drita. I edrufasen er folk veldig beviste på seg selv, selvet blir plassert i ''front stage'' og man er ute etter å framstå på en måte som gjør en godt likt. I denne fasen er man veldig selvbevist, og man tøyer i veldig liten grad de sosiale normene og reglene. Desto mer alkohol folk får i seg (brisenfasen), vil de sosiale normene og reglene bli mer tøyelige. Den siste fasen, det der de fleste begynner å bli drita, er den mest kritiske fasen. I denne fasen er det en kort avstand mellom himmel og helvete. For enkelte vil alt av sosiale antenner bli oppsmuldret i alkoholen, og alle sosiale normer og regler er høyst tøyelige.


Kanskje kan disse bildene illustrere de tre forskjellige fasene av et vors? 

 Edru
 Brisen
Drita















Senere ut på kvelden (fase: brisen) startet vi en ivrig diskusjon om hva det vil si å være en vorshelt. Dette er det vi kom fram til:
  • En vorshelt tømmer ut bunnslammet i vasken før h*n åpner seg en ny pils
  • En vorshelt er flink til å mingle, og skaper stemning
  • En mannlig vorshelt går ut for å pisse hvis det er mange i dokø 
  • En vorshelt skader ikke panten på noen vis!
  • En vorshelt kaster ikke den brukte snusen sin i ølflasker/bokser
  • En vorshelt river ikke av ringen på ølbokser/korken på flasker, for så å knipse de rundt seg
  • En vorshelt hjelper med å samle inn tomflasker før de drar
  • En vorshelt tar gjerne med seg en potetgull pose, som h*n deler med andre
Er du en vorshelt?

Livet i en rosa boble

Jeg føler at nå når vi har en blogg burde vi ta opp fenomenet blogging! En av mine «guilty pleasures» er å lese disse såkalte rosabloggene. Jeg kategoriserer ikke meg selv som en typisk «jente-jente», jeg bruker ikke lange timer på badet, og avgjørelsene mine innenfor klesveien er ikke alltid like heldige. Men likevel klarer jeg ikke helt å avstå fra å lese disse bloggene som handler om sminke, mote og perfekte jenters, perfekte liv.

Her om dagen samlet jeg en gjeng med jenter på vors, og jeg tok opp temaet rosabloggere. Det viste seg at vi alle hadde mye å si om temaet, og når jeg ærlig innrømte at dette er noe jeg bruker mye tid på å lese, så var det flere som brøt ut at det gjorde de også, nesten som en lettelse over at de endelig kunne innrømme det. Vi prøvde å diskutere oss frem til hvorfor vi likte disse bloggene så godt, og kom frem til noen punkter.

Det å lese om en jevnaldrende jente som trener før solen står opp og alltid klarer å holde seg til dietten sin kan være motiverende, nesten som et forbilde. Til tross for at vi «normale» kanskje ikke alltid klarer å holde oss helt til en strikt trenings- og spiseplan kan vi i hvertfall prøve. Enda bedre er det når disse bloggerne først innrømmer at de faktisk ikke er perfekte hver eneste dag, og det bildet vi får gjennom bloggen ikke alltid er den hele og fulle sannheten, dette gir oss en mulighet til å føle oss litt bedre neste gang vi bestemmer oss for å bli hjemme å spise pizza i stedet for å dra på trening. 

fotballfrue.no Det perfekte liv?

Vi kom også frem til at noen jenter blir drevet av sjalusi, det gir oss den lille ekstra dytten som trengs noen ganger. La oss være ærlige, vi elsker å hate. Det er ikke uvanlig å høre jenter si «Hun er veldig pen, men hun er sikkert skikkelig bitch». Jeg vil på ingen måte si at dette gjelder alle jenter, men jeg tror ikke det er uvanlig for flere å finne feil ved andre for å føle oss bedre selv. De fleste av oss har et medfødt konkurranseinstinkt, og jeg tror dette er noe som driver oss frem. Det går ut på det denne bloggen heter, nemlig survival of the fittest. Om det er arv eller miljø som gjør oss slik kan jo diskuteres, men jeg tror at presset med å være best er større i dag enn det har vært tidligere, og jeg vil påstå at jo større presset blir, jo tydeligere blir vårt konkurranseinstinkt.

http://sophieelise.blogg.no/ En av Norges mest leste rosabloggere 


Mead har en teori om utviklingen av selvet. Han benytter seg av begrepet den generaliserte andre, dette begrepet omhandler vår oppfatning om hvordan våre sosiale omgivelser vurderer vår atferd og fremtoning. En annen aktuell teori som kan knyttes opp mot rosabloggere er C. H. Cooley sin teori om speilbilde, han sier her at vi bruker vår oppfatning av andres reaksjoner som et slags speil for å betrakte oss selv. Begge disse teoriene går ut på å bruke andre til å se oss selv, dette kan være svært aktuelt innenfor rosablogging, både på godt og vondt. På den ene siden får de en bekreftelse, unge jenter som beundrer og spør om råd. På den andre siden er det mange negative kommentarer og drittslenging på flere av disse bloggene, og jeg tror disse kommentarene påvirker bloggerne i større grad enn det vi som lesere ser. Rosabloggere er mer lik oss enn det vi kanskje tror, og det er perfekte ytre er nettopp det, et ytre. 

Kilder:
Schiefloe, Per Morten(2011) Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS. 

"Du er ikke morra mi"



De fleste mennesker er født i en kjernefamilie som innebærer en mor, far og kanskje noen søsken. Vi er noens barn og andres søsken, og oppfører oss deretter. Men så kommer vi til et punkt der vi ønsker å finne oss selv og er litt lei av å måtte være noen for andre "ufrivillig". Vi får sjansen til å bli studenter, flytter hjemmefra og rett inn til et kollektiv. Jeg har selv bodd i 7 forskjellige kollektiver siden jeg flyttet hjemmefra i 2009 (det er ikke noe galt med meg altså, utveksling er skylda!), og alle de gangene har jeg ikke kjent de jeg har flyttet inn hos. Det er mange som har flyttet inn sammen med venner, men jeg har egentlig ikke turt å ta den sjansen. Synes heller det har vært spennende å se hvem jeg ender med! Jeg har uten tvil vært veldig fornøyd med beboerne mine. Det har selvfølgelig vært noen raringer rundt omkring, men hallo, de møter man overalt. Folk som lar kjelen stå igjen med ris i flere uker, andre som nyser rett inn i kjøleskapet hver gang de åpna den (hva er greia?), spyler ikke etter seg etter å ha gjort nr.2, sitter på kjøkkenet hele kvelden med venner så jeg ikke får laget meg middag, hører på ekstremt bråkete musikk til kl.04 og så er det ho som fikk plutselige "hosteanfall"og lå og vred seg på gulvet til å bare reise seg opp og gå. Vært innom en del.

*Kremt*, nå kommer jeg med litt alvorligere prat.
For at et menneske skal bli sosialt integrert i et sosialt system er det tre punkter som må oppfylles. Det første er at h*n har utviklet varige relasjoner til andre aktører, 2)  h*n har lært seg å kjenne og beherske kulturen slik at man kan kommunisere og samhandle effektivt og 3) man har inngått som deltaker i den vanlige interaksjonen i systemet (Schiefloe, Per, 338:2011).
   I et språk alle forstår: for at du, studenten, den nye, skal bli en del av kollektivet så må du bli kjent med og skape relasjoner med de andre beboerne. Du må også lære deg hvordan ting fungerer i kollektivet. Hvordan vaskelista fungerer, når det skal ca. være stille, om du kan tisse utenfor doen eller ikke og slikt. Og når du da aksepterer dette og handler på det, så blir du en del av kollektivet. Da har det plutselig oppstått en sosial integrasjon. Dette gjelder egentlig overalt, både på skolen og arbeidslivet. Så kollektiv er en bra treningsplass!

Tilbake til kollektivlivet mitt.
Det merkeligste og mest overraskende som hender i et kollektiv er at det skapes et familieforhold innad kollektivet. Dette merket jeg sterkt i én av kollektivene mine. Der hadde vi en mamma og pappa. Hun var alltid etter oss og sa ifra "at nå må dere vaske opp", "nå er det på tide å kaste søppel", "skal ikke du sove nå?"...nei, du er ikke morra mi! "Pappan" var veldig snill, men samtidig var han noen vi hørte på. Noen vi så litt opp til og respekterte. Jeg og de to andre (ja, vi var mange i dette kollektivet), ble på en måte barna. De to andre var gutter da, så jeg var liksom en snill storesøster som ønsket dem velkommen hjem og spurte hvordan dagen deres hadde vært. Det var spesielt de to som trengte å høre "nå må dere vaske opp", og jeg selv klarer ikke å si sånt til folk, så egentlig er jeg glad for at vi hadde en "mor". Så fra å flytte fra min biologiske familie, gikk jeg rett inn i en kollektiv-familie.

Men hvorfor ble det egentlig slik? Jeg sa ikke høyt til alle at jeg ønsket å være "storesøster", jeg bare ble det. Nå er jeg storesøster i min virkelige familie også, så den rollen var allerede i meg. "Mor" var enebarn og kanskje vandt til å ha ting på sin egen måte, og derfor hadde trang til å holde litt kontroll. Jeg vet faktisk ikke hva som hendte. Men mennesker er skapt til å ha forskjellige roller, og vi tilpasser oss de rollene som omstendighetene vil ha deg til å være. Hjemme er jeg en datter og storesøster. På jobb er jeg en ansatt og medarbeider. På Dragvoll er jeg en slapp student. Neida. Vi er mange forskjellige mennesker i dette livet og vi tar til oss rollen som er utdelt. Jeg valgte ikke å ha en "mor" i kollektivet, men vi trengte en slik rolle med de to guttene vi levde med. Når jeg tenker meg om har alle de plassene jeg har bodd på hatt en "mor". Jeg var også "mor" en gang, da bodde jeg med bare gutter.


Aldri igjen.


Så kjære student, lykke til i din nye familie og tenk deg om litt: hvem og hva er du nå?









Litteratur:
Shiefloe, M, Per (2011): Mennesker og Samfunn - innføring i sosiologisk forståelse. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen

"En plass i fleskebussen, takk"

Hei, kjære medstudent! Ser du etter litt billigere mat? Hva med å ta deg en tur på "fleskebussen" over til Sverige? Hele greia varer bare i 5 timer og det er gratis buss! Ikke verdt det, tror du? Vel, les videre så får du nok se om det ble verdt det for oss!

Alt begynte med at vi ikke hadde mat i verken kjøleskapet eller fryseren, og nå som endelig stipendet hadde kommet, bestemte vi oss for å ta en tur til Sverige! Vi tok da tak i mobilen og ringte til busselskapet, for man er nødt til å bestille plass, noe vi senere fant ut av at ikke alle gjorde.

Så vi dro da til Munkegata og ventet der på Thorleif bussen, og de ti minuttene vi sto der samlet det seg en enorm mengde mennesker, flere utenlandske enn nordmenn. Så da bussen kom stormet alle mot bussen og pressa seg innover til busssjåføren sa "STOPP, la de som har bestilt komme inn først". Vi ropte ut "vi har bestilt!", så de lot oss gå inn som en av de første. Vel, selvfølgelig sa alle at alle hadde bestilt og bussjåføren lot dem finne seg en plass. Turen bort gikk veldig greit, vi snakket om alt mulig og bare slappet av. Etter to timer så vi endelig Storlien Coop Extra, en butikk midt i ingenting, og folk begynte allerede å reise seg opp før bussen stoppet. Vi hastet inn på butikken, redd for at kyllingen skulle forsvinne (grunnen til at vi egentlig dro), men da vi kom innenfor så vi de stressende menneskene i Tobakk-køen. Haha. Vi hadde én time på oss inne i butikken, og ettersom den egentlig var ganske liten, hadde vi mer enn nok tid. Vi endte med å vandre litt rundt mot slutten av tiden bare for å slippe å stå ute. Bussturen hjem gikk veldig bra, folk sov.


Så turen var vellykket og vi kom hjem igjen med en liten snev av bekymring om vi faktisk hadde plass til all maten. Det gikk bra, måtte bare sitte og presse inn maten i fryseren i fem minutter.



Så da skal vi sammenligne prisene til varene jeg kjøpte i Sverige og de jeg kunne ha kjøpt i Norge, for å se om det lønner seg for oss studenter å ta fleskebussen. Da skal jeg skrive ned det jeg kjøpte, og den svenske og norske prisen hos Rema1000! (Må si jeg er veldig spent selv)


VAREN                         SVENSK          NORSK

Bacon 3x125                     24.90               64,5  
           
Brunsaus 3pk                    14.95                45

Chilinøtter                        20.95                21

Cottage Cheese 2stk          29.10               36

Margarin                          14.95               25

Tyrkisk Yoghurt 1000g       29.95               18(150g)

Rettikoppensuppe 3stk      12.95                39

Honning                            26.95                50

Husman Stor                     13.50                14

Kyllingvinger 2kg               65                     40(!)

Pitabrød 6stk                    20.95                 26    
           
Gratinertpotet                  29.95                 39

Spaghetti 1kg                    9.95                   25

Pepper                              19.95                 25

Truseinnlegg, ehm             12.95                32

TOTAL                              347,-               499,-
(der det var 3pk i Sverige var det bare 1pk av i Norge, så jeg plusset varen sammen slik at det ble 3pk)


SSB
Vi kan se med våre egne øyne så lønner det seg å dra til Sverige! Spesielt for oss studenter som ikke har så veldig mye å leve på om måneden. Og vårt etterlengtede 11 mnd studiestøtte har nå blitt avslått. Vi betaler faktisk husleie om sommermånedene også. Men til tross for at det lønner seg å dra over grensa, var det veldig få studenter som tok muligheten denne gangen. Vi var vel 2 av 4 studenter i bussen. De andre var utendlanske og nordmenn i godt voksen alder og pensjonister. Som sagt så var alle nordmenn i tobakk-køen, så usikker på om de egentlig dro for å kjøpe mat.

Den største grunnen til at folk drar til Sverige for å handle, er rett og slett fordi det er billigere. Spesielt på Østlandet er det mange som tar denne muligheten. På 40 minutter er vi der allerede, og vi gjør en dag ut av det. Shopper litt i det store Nordby-senteret og sparer oss noen kroner. Kanskje tar oss litt middag også. Der kan vi se at det er middelklassen og lavere middelklasse som handler. I det siste har det vært en del snakk om hvordan Norge ligger an når det gjelder forskjell på rik og fattig, og med den nye regjeringen er folk veldig spent på hvordan det blir de neste fire årene budsjettmessig. Vi kan ihvertfall se ut fra denne tabellen forskjellen på inntekt i 2007. Den høyeste inntekstgruppen har 5 ganger mer inntekt enn den laveste. Det sier noe. Vi har kanskje ikke en veldig åpenbar fattigdom i forhold til for eksempel India, men det finnes uten tvil betydelig økonomiske forskjeller i Norge også. Hvordan dette kommer til å utvikle seg kan bare tiden vise.

(Shiefloe, Per, 261:2011)


Jeg kommer til å fortsette å handle i Sverige når jeg har sjansen til det. Jeg vil så absolutt anbefale det til dere medstudenter! Ta med deg en kompis, handle inn med litt bedre samvittighet og husk å kjøpe kjeks til hjemveien.


Kan ikke nevne Sverige uten en svenskevits, kan jeg vel?
Omgjørelsen av Østlandets vits:
Hva er forskjellen mellom mennesker og aper? Fleskebussen.



Soheil på tur!




Litteratur:
Shiefloe, M, Per (2011): Mennesker og Samfunn - innføring i sosiologisk forståelse. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen










onsdag 13. november 2013

Prosjekt perfekt

Som student er det mye du skal rekke, du skal gjøre det bra på skolen, helst jobbe frivillig, møte opp på alle sosiale arrangementer og ha en lønnet jobb på siden for å få økonomien til å gå rundt. I tillegg til dette er vi også underlagt resten av samfunnets krav, utallige timer på treningssenteret for å oppnå sommerkroppen 2014, du skal være aktiv på sosiale medier, et perfekt forhold til både venner, familie og kjæreste og sist men ikke minst, du skal fremstå som lykkelig.

Ida Fladen fra P3 er for tiden aktuell med et nytt program kalt «Prosjekt perfekt». Programmet går ut på at Ida skal følge alle livsstilsråd hun kan finne, og målet er å bli perfekt. I løpet av de åtte episodene tar hun opp temaer som kosthold, trening, samliv, vennskap, popularitet og lykke. Alle episodene av prosjekt perfekt kan du se her.



Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg prøve ut for en dag. Dagen startet før solen stod opp, 06.00 ringte klokka og jeg måtte bruke all min makt og styrke for å ikke trykke på slumreknappen. Frokosten ble en shake bestående av hvetegress og andre ting som visst nok skal være bra for meg, i følge supermattilhengere skal den slags kaninfôr kurere alle dine problemer (virker det for godt til å være sant, ja, da er det som regel det). Jeg haster ut døren og magen rumler fortsatt, neste stopp, treningssenteret. Jeg piner meg gjennom utallige styrkeøvelser og en grufull halvtime på tredemøllen. Trening er vanligvis noe jeg liker, men ikke før klokken har slått åtte og heller ikke med en ettersmak av alger i munnen. Jeg drar meg opp til Dragvoll, magen roper etter mat og energien er på bunn, jeg gomler i meg en salat og setter meg på lesesalen. Timene går sakte, og konsentrasjonen er ikke på topp. Jeg klarer meg i fem timer på lesesalen før jeg gir opp, jeg tar bussen hjem fra skolen og føler at jeg kunne gjort mer. Vel hjemme står middag for tur, mer grønnsaker og litt kjøtt. Kjedelig, men for første gang den dagen føler jeg en form for metthetsfølelse. Samtidig som jeg venter på at grønnsakene skal koke tar jeg dagens hjemmeøkt bestående av diverse styrkeøvelser (multitasking er gull verdt). Resten av dagen består av sosiale sammenkomster og diverse ærend som må gjøres. Jeg legger meg og bestemmer meg fort for at det "perfekte" liv, ikke er noe jeg vil strebe etter. 


Dette livet var ikke perfekt for meg


Mange lider av det såkalte ”flinkpike syndromet”, uansett hvor mye du gjør kan du alltid gjøre mer, alltid noe nytt å strebe etter. Til tross for at dette kan føre til at mål blir nådd og resultater blir bedre, kan det også føre til at flere og flere blir utslitt. Men ikke alle ser på det som mulig å oppnå dette ”perfekte” livet. Robert K. Merton har en teori kalt ”The American Dream”, og mange streber hele tiden etter å nå denne drømmen. Dette er målet om suksess i livet. For noen vil denne drømmen virke uoppnåelig, derfor velger de heller å trekke seg helt ifra drømmen, heller det enn å misslykkes. Andre vil også se det som helt umulig å oppnå denne drømmen ved å bruke sosialt akseptable virkemidler, og velger heller en snarvei, noen ganger til det ekstreme, for eksempel spiseforstyrrelser for å oppnå drømmekroppen, eller kriminalitet for å oppnå rikdom.

Så er dette noe vi skal strebe etter, og hvor perfekt kan egentlig et liv bli? Hvorfor skal vi alle strebe etter noe som kanskje ikke finnes? Nå skal jeg tilbake til mitt liv bak fasaden, sminkeløs, slitt hår, grandiosa på bordet og en semesteroppgave som for lengst burde vært ferdig.

Litteratur:
Grønlie, A. og Flood, S.L. (2008). Fokus: Sosialkunnskap. Oslo: Aschehoug

mandag 11. november 2013

"Kan eg få låne ein kopp med sukker...?"

BY VS BYGD.
Dei aller fleste studentar leiger bustadar og som med dei fleste byane i Noreg, er Trondheim ein studentby med til-flyttande studentar frå alle kantar i landet vårt. For mange som leier ut bustadar eller kollektiv kan dei oppleve å få nye bebuarar kvart år. Mange studentar er mobile og forflyttar seg gjerne kvart eller anna kvart år, etter kvart som dei lærar seg kvar alt er i Trondheim. Det eg vil ta opp i dette innlegget er naborelasjonane mellom studentar og dei fastbuande i Trondheim. Dei «innfødde». Det eg vil samanlikne med er heimstaden min. Eit lite og oversiktlig lokalsamfunn der alle kjenner alle og der dei aller fleste er genuint interesserte i livet ditt og tilbyr hjelp til ein kvar tid når du treng det. Dette kan også slå ut negativt. Vi har vel alle hørt om «bygdemonsteret», der ein 2 kilos fisk plutselig vart 7 kilo, eller der sladder vert nådd til alle andre i bygda utanom den personen det faktisk gjeld (sladder som ofte viser seg å ikkje stemme). Poenget er at i eit lite lokal samfunn kjenner alle kvarandre, på både godt og vondt.



I dette innlegget vil eg nemne omgrepet Gemeinchaft, eit omgrep presentert av Ferdinand Tonnies. Dette definerer han som lokalsamfunn med nære relasjonar. Det er noko som er naturlig, nært og kjent og ein deltek i det som eit heilt menneske med kjensler og sinn (Schiefloe 2011). Til kontrast presenterte han omgrepet Gesellschaft, her var relasjonane kunstige, planlagte og kalkulerande. Eit upersonlig og anonymisert samfunn (Schiefloe 2011). Dette kan vi sette i samanheng med bylivet. Eg trur eg kan påstå at det store fleirtalet av studentar i Trondheim som bur heimanfrå, ikkje kjenner til eller har spesielt nære relasjonar til naboen eller nabolaget. Eg sjølv bur i eit kollektiv med tre andre jenter, og det måtte ha vore søndag, alle kolonibutikkar stengt og ein verkelig trong for bollar , før eg går på naboen si dør og spør etter mjøl. Helst ikkje då heller. Ei handling som ville ha vore ei sjølvfølgje i heimbygda, vert ganske fjern, då eg ikkje har noko som helst relasjon til naboen her i byen. No skal det nemnast at eg ikkje har vore bort med kaffi koppen til naboen og spurt om sukker eller mjøl, men andre tenester har alltid vore ei sjølvfølgje der eg er frå.

Ein kan ha mange venner og kollegaer her i byen, men for mange studentar opplev ein å vere anonym i sitt eige nabolag. For mange er dette ein vanesak, då fleire er vaksne opp på slike stadar og ikkje har behov for å vere knytt til naboen. Men for meg er det ganske rart at eg ikkje kan helse og slå av ein liten prat med naboen som du ser kvar dag og går forbi titt og ofte. Istaden for gjer eg som vi nordmenn flest er kjent for. Vi ser ned i bakken eller festar blikket forbi personen og hastar forbi. Ein vesentlig faktor å sjå på i denne samanhengen er at vi har ein heilt annleis type relasjonar til naboen i den store byen i forhold til nærmaste nabo i det vesle lokalsamfunnet. Eit omgrep som er relevant her er pleksitet. Dette definerar Bø og Schiefloe(2009:15) slik: «mellom to aktører i et samspill kan det eksistere flere bånd eller nettverksfibre. Kvaliteten på bånd dannes på bakgrunn av hvor og hvor ofte de møtes, hvilke roller de møter hverandre i, og hva slags fellesaktiviteter de deler med hverandre».

I mindre lokalsamfunn møter naboar kvarandre oftare enn i storbyen vil eg kunne tåre å påstå. Dei delar same legekontor, handlar på same butikk (som det ofte finst berre ein av, om ein er så heldig å ha ein..), går på same festar og dansar, trimmar same plass, har felles kjente og mange er i familie og er kollegaer. Som vi då kan sjå er det større sannsyn og moglegheit for å etablere ein breiare og nærare kontakt med naboen i lokal samfunn då ein delar såpass mykje av kvardagen sin med slike personar. I storbyen som ein tilflytta student er naboen som oftast berre ein nabo som bur i huset oppom eller bortafor deg og ein har ikkje like mange felles arenaer å møtast på utanom forbi-passeringa då begge kjem frå skule/jobb eller butikken samtidig. Dette er ikkje meint som ein fasit, og slike relasjonar vil variere. Det finst små lokalsamfunn der folk har budd heile livet og ikkje har tatt seg tida eller bryet til å etablere ein relasjon til naboen. Mange har ofte dei relasjonane dei treng andre stadar. Eg veit også om studentar som titt og ofte vert bydt på middag og andre aktivitetar av naboen. Så dette vil vere forskjellig og er ofte opp til personane sjølv om ein har interesse av å kjenne naboen.



Ein interessant eksperiment ville vere å prøvd å gått bort til naboen min her i Trondheim og spurt etter ein kopp med sukker. Eg lurer på kva som hadde skjedd, hadde eg fått eit spørjande blikk som tilsvara at no er det eit små sprøtt kvinnfolk her på dørstokken min, eller hadde naboen smilt og svart: "Så klart!"? Heilt ærleg tårer eg ikkje å prøve eingong. Skal tross alt bu her ei stund til og kan ikkje risikere å øydeleggje mitt ikkje-eksisterande forhold til naboen.

Kjelder:

Bø, Inge og Per Morten Schiefloe(2009). Sosiale landskap og sosial kapital, innføring i nettverkstenkning. Universitetsforlaget.


Schiefloe, Per Morten(2011) Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS.

Mangler en puslebit?

Hvem er du?

Som ny student i en helt annen by og i et helt nytt miljø, er det lett å forandre seg for å passe inn. Man har jo ikke lyst til å være "h*n rare", selv om folk egentlig ikke bryr seg. Det bare føles godt å høre til. Seminarlederen vår i dette faget nevnte akkurat dette. Man kan lett se hvem som er ny på skolen, viser til Dragvoll ettersom det er der vi hører til, både på oppførselen og klærne. Men når vi nærmer oss desember, så gjør man ikke det. Årets nye studenter har på en eller annen måte forandret seg for å passe inn i Dragvoll-stilen. For både en Dragvoll-og Gløshaugen stil finnes! På Dragvoll går det i mer casual klær, med en bodum-kopp i hånda. På Gløshaugen går det i allværsjakke og en stor sekk på ryggen. Når jeg har vært innom Gløshaugen, føler jeg meg så utilpass. Jeg ser og føler at jeg ikke passer inn i det hele tatt. Grøss. (Unnskyld, dere gløsinger!)
Men i dette innlegget ønsker jeg å fortelle litt om min egen personlig erfaring innen identitet.


Den norske sosialantropologen, Tord Larsen, sier at vi fester til oss ulike identitetsknagger. Vi tar til oss det vi synes virker bra og vi blir svært påvirket av hva andre synes. Om noen forteller meg at jeg så utrolig bra ut i den røde genseren, kommer jeg bevisst eller ubevisst, til å kjøpe flere røde klær. Ettersom man ønsker å passe inn, tar man til seg det folk forteller deg. Nå gjelder dette ikke alle, selvfølgelig, noen tar et valg med å se annerledes ut. MEN allikevel et valg man tar påvirket av andre. Identitet snakkes om å være påvirket av både det biologiske og miljøet rundt oss. Det er mye diskusjoner innenfor det og hvor mye disse delene påvirker identiteten, men det skal vi ikke innom her.
Identitet innebærer så mye. Hvem du er, hvor du kommer fra, familien, venner, yrke, religion, dialekt og språk osv. Identitet er et stort og bredt tema, så jeg kommer ikke til å få med meg alt her, men det er utrolig interessant!

Så når det kommer til min egen identitetserfaring:
  Jeg er født i en kristen familie, har oppvokst med kristne verdier og jeg tok selv valget med å være kristen da jeg var 14 år gammel. Da jeg var 18 flyttet jeg hjemmefra og møtte på den virkelige verden der ute. Kan ikke si at det var lett for en naiv og kristen jente. Så mitt personlige forhold til Gud svekket og jeg selv følte at noe manglet da dette skjedde. Som om jeg hadde mistet noe av meg selv. Da jeg kom til Trondheim i 2011 var jeg fortsatt usikker på hva jeg skulle gjøre, sånn trosmessig. Så jeg prøvde å finne meg en menighet å være med på da jeg kom hit første året. Men jeg visste at om jeg skulle tilbake til det kristne livet måtte ting forandre seg, så jeg kjempet ikke noe særlig for å finne meg en menighet. Det føltes godt å være en del av resten av verden. Men i løpet av sommeren 2012 fant jeg ut av at jeg virkelig trengte troen min. Jeg visste at jeg selv kom til å få det mye bedre om jeg fant meg en plass.

Og det gjorde jeg den høsten. Menigheten Betel fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg følte at en bit av meg, som jeg hadde savnet, kom på plass. Jeg følte meg hel igjen. Og når den biten falt på plass, hadde alle de nødvendigste og grunnleggende behovene for min identitet blitt en del av meg igjen. Ja, livet ble annerledes enn før. Det ble mye bedre. Tord Larsen nevner også religion som en identitetsmarkør, men nå ser jeg på min tro annerledes enn bare enn religion jeg kan ta av og på meg når jeg ønsker. Troen min er en del av meg, jeg skjøv det vekk for noen år. Det fungerte absolutt ikke bra, og når jeg tok det imot igjen var verden en helt annen. For meg er tro noe som er i meg. Nå er det absolutt ikke meningen å preke, men jeg vet det er flere der ute som meg som går igjennom det samme. Og jeg vet det nå, at skyve vekk denne troen, er 100% utelukket. Det er umulig for meg å miste det fullstendig, fordi det er meg.

Det er ikke lett for mange kristne studenter å holde på sin tro når de flytter til sin nye studieby. Fra å ha familie og det trygge kristne felleskapet fra menigheten er det vanskelig å plutselig stå på egne ben. Spørsmålet om det faktisk er din egen tro eller dine foreldres popper opp i hodet, og man blir usikker på hva man skal gjøre videre. Jeg fant en artikkel der det sto om akkurat dette, og det finnes visst noe som kalles for det Kristelige Studentlaget som også finnes her i Trondheim. Dette ble opprettet nettopp på grunn av at studenter ikke finner seg en ny menighet, og det å ha et kristent felleskap er viktigerer enn man tror. Vi tilbringer mer tid med ikke-religiøse i hverdagen, så det er godt å møtes en gang eller to i uka med mennesker som har noe dypere til felles med deg. Det er viktig å kunne ha noen å snakke med, noen vi kan støtte oss på, for man kan ikke akkurat si at verden klapper for deg når du sier at du er kristen. Ifølge en statistikk fra 2010 så har kategorien av mennesker med sterk tro gått ned 5% tiden mellom 1991 og 2008. Verdenspresset er for stort, og derfor hjelper det å ha et kristent felleskap slik at man kan støtte hverandre. "Tro er felleskap, den er personlig, men ikke privat" - Simon Jørgensen, leder av Kristelige Studentlaget i Trondheim.

Presset om å bli som de andre er der. Når det gjelder klesstil, levemåte og tro. Jeg tror det viktigste er å følge hjertet og virkelig kjenne på hva som er viktig for deg. Det er nok lettere å være som de fleste, men vi er jo skapt unike. Så hvorfor ikke fortsette å være det? Jeg kommer til å forandre meg iløpet av årene, sånn er det jo. Noen av mine identitetsknagger kommer til å falle fra, og nye kommer til å bli satt på. Livet er en prossess. Men det er godt å føle at jeg endelig stort sett er på plass. Om du fortsatt lurer hva din grunnstein er, så bare vent og se, du finner det ut!


Identitet.

Litteratur:
Tord Larsen: “Entifisering (2009): Tingdannelsens former i vår tid.” I Den globale samtalen: Om dialogens muligheter.  Scandinavion Academic Press, Oslo

Shiefloe, M, Per (2011): Mennesker og Samfunn - innføring i sosiologisk forståelse. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen