Som ny student i en helt annen by og i et helt nytt miljø, er det lett å forandre seg for å passe inn. Man har jo ikke lyst til å være "h*n rare", selv om folk egentlig ikke bryr seg. Det bare føles godt å høre til. Seminarlederen vår i dette faget nevnte akkurat dette. Man kan lett se hvem som er ny på skolen, viser til Dragvoll ettersom det er der vi hører til, både på oppførselen og klærne. Men når vi nærmer oss desember, så gjør man ikke det. Årets nye studenter har på en eller annen måte forandret seg for å passe inn i Dragvoll-stilen. For både en Dragvoll-og Gløshaugen stil finnes! På Dragvoll går det i mer casual klær, med en bodum-kopp i hånda. På Gløshaugen går det i allværsjakke og en stor sekk på ryggen. Når jeg har vært innom Gløshaugen, føler jeg meg så utilpass. Jeg ser og føler at jeg ikke passer inn i det hele tatt. Grøss. (Unnskyld, dere gløsinger!)
Men i dette innlegget ønsker jeg å fortelle litt om min egen personlig erfaring innen identitet.
Den norske sosialantropologen, Tord Larsen, sier at vi fester til oss ulike identitetsknagger. Vi tar til oss det vi synes virker bra og vi blir svært påvirket av hva andre synes. Om noen forteller meg at jeg så utrolig bra ut i den røde genseren, kommer jeg bevisst eller ubevisst, til å kjøpe flere røde klær. Ettersom man ønsker å passe inn, tar man til seg det folk forteller deg. Nå gjelder dette ikke alle, selvfølgelig, noen tar et valg med å se annerledes ut. MEN allikevel et valg man tar påvirket av andre. Identitet snakkes om å være påvirket av både det biologiske og miljøet rundt oss. Det er mye diskusjoner innenfor det og hvor mye disse delene påvirker identiteten, men det skal vi ikke innom her.Identitet innebærer så mye. Hvem du er, hvor du kommer fra, familien, venner, yrke, religion, dialekt og språk osv. Identitet er et stort og bredt tema, så jeg kommer ikke til å få med meg alt her, men det er utrolig interessant!
Så når det kommer til min egen identitetserfaring:
Jeg er født i en kristen familie, har oppvokst med kristne verdier og jeg tok selv valget med å være kristen da jeg var 14 år gammel. Da jeg var 18 flyttet jeg hjemmefra og møtte på den virkelige verden der ute. Kan ikke si at det var lett for en naiv og kristen jente. Så mitt personlige forhold til Gud svekket og jeg selv følte at noe manglet da dette skjedde. Som om jeg hadde mistet noe av meg selv. Da jeg kom til Trondheim i 2011 var jeg fortsatt usikker på hva jeg skulle gjøre, sånn trosmessig. Så jeg prøvde å finne meg en menighet å være med på da jeg kom hit første året. Men jeg visste at om jeg skulle tilbake til det kristne livet måtte ting forandre seg, så jeg kjempet ikke noe særlig for å finne meg en menighet. Det føltes godt å være en del av resten av verden. Men i løpet av sommeren 2012 fant jeg ut av at jeg virkelig trengte troen min. Jeg visste at jeg selv kom til å få det mye bedre om jeg fant meg en plass.
Og det gjorde jeg den høsten. Menigheten Betel fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg følte at en bit av meg, som jeg hadde savnet, kom på plass. Jeg følte meg hel igjen. Og når den biten falt på plass, hadde alle de nødvendigste og grunnleggende behovene for min identitet blitt en del av meg igjen. Ja, livet ble annerledes enn før. Det ble mye bedre. Tord Larsen nevner også religion som en identitetsmarkør, men nå ser jeg på min tro annerledes enn bare enn religion jeg kan ta av og på meg når jeg ønsker. Troen min er en del av meg, jeg skjøv det vekk for noen år. Det fungerte absolutt ikke bra, og når jeg tok det imot igjen var verden en helt annen. For meg er tro noe som er i meg. Nå er det absolutt ikke meningen å preke, men jeg vet det er flere der ute som meg som går igjennom det samme. Og jeg vet det nå, at skyve vekk denne troen, er 100% utelukket. Det er umulig for meg å miste det fullstendig, fordi det er meg.
Det er ikke lett for mange kristne studenter å holde på sin tro når de flytter til sin nye studieby. Fra å ha familie og det trygge kristne felleskapet fra menigheten er det vanskelig å plutselig stå på egne ben. Spørsmålet om det faktisk er din egen tro eller dine foreldres popper opp i hodet, og man blir usikker på hva man skal gjøre videre. Jeg fant en artikkel der det sto om akkurat dette, og det finnes visst noe som kalles for det Kristelige Studentlaget som også finnes her i Trondheim. Dette ble opprettet nettopp på grunn av at studenter ikke finner seg en ny menighet, og det å ha et kristent felleskap er viktigerer enn man tror. Vi tilbringer mer tid med ikke-religiøse i hverdagen, så det er godt å møtes en gang eller to i uka med mennesker som har noe dypere til felles med deg. Det er viktig å kunne ha noen å snakke med, noen vi kan støtte oss på, for man kan ikke akkurat si at verden klapper for deg når du sier at du er kristen. Ifølge en statistikk fra 2010 så har kategorien av mennesker med sterk tro gått ned 5% tiden mellom 1991 og 2008. Verdenspresset er for stort, og derfor hjelper det å ha et kristent felleskap slik at man kan støtte hverandre. "Tro er felleskap, den er personlig, men ikke privat" - Simon Jørgensen, leder av Kristelige Studentlaget i Trondheim.
Presset om å bli som de andre er der. Når det gjelder klesstil, levemåte og tro. Jeg tror det viktigste er å følge hjertet og virkelig kjenne på hva som er viktig for deg. Det er nok lettere å være som de fleste, men vi er jo skapt unike. Så hvorfor ikke fortsette å være det? Jeg kommer til å forandre meg iløpet av årene, sånn er det jo. Noen av mine identitetsknagger kommer til å falle fra, og nye kommer til å bli satt på. Livet er en prossess. Men det er godt å føle at jeg endelig stort sett er på plass. Om du fortsatt lurer hva din grunnstein er, så bare vent og se, du finner det ut!
Identitet.
Litteratur:
Tord Larsen: “Entifisering (2009): Tingdannelsens former i vår tid.” I Den globale samtalen: Om dialogens muligheter. Scandinavion Academic Press, Oslo
Shiefloe, M, Per (2011): Mennesker og Samfunn - innføring i sosiologisk forståelse. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar