Mamma!?

En regnfull sommerdag for to år siden, innså jeg at jeg måtte dra til Trondheim for å få meg en utdanning. Var tydeligvis ikke god nok for Oslo... På dagen jeg fant ut at jeg kom inn på NTNU, fikk jeg også vite om to andre kompiser som også kom inn. Noe som selvfølgelig gjorde ting mye lettere. Det ble en enighet om å flytte inn sammen, og tanken på å flytte til en ny og fremmet by ble mindre skremmende. Vi fant oss en liten og fin sokkelleilighet på Kroppan, og før jeg viste ordet av det, hadde vi flyttet inn. Vi fant oss fort til rette, og jeg sitter nå her i dag 2 år senere og skriver et blogg innlegg om det å være førstiss, som pussig nok er grunnlaget for eksamens karakteren min. Jeg fikk etterhvert et fint og reliabelt sosialt nettverk, mye takket være en flott faddergruppe. Per i dag bor jeg med to av de gutta jeg møtte der, hvem skulle tro at man iløpet av en episk 10 dagers flatfyll ikke bare skulle få nye romkamerater, men også venner for livet. Jeg tror jeg var veldig heldig, 2011 var for meg et flott år, og det mentale stresset/presser jeg trodde det å være førstiss skulle føre med seg, skulle vise seg å ikke være så vanskelig å håndtere.

Det å være førstiss på universitet eller høyskole kan for veldig mange bli en utfordring. NRK publiserte for et par år tilbake en nett artikkel, der de skrev at hver femte førsteårsstudent i Norge sliter med psykiske problemer. I artikkelen poengteres det at mange studenter sliter med å stå på egne bein. Anne Inger Helmen Borge, professor i utviklingspsykologi ved Universitetet i Oslo, mener at det er helt normalt å få en reaksjon når man flytter hjemme fra for første gang. Spesielt om de er i den typiske aldersgruppen for førsteårsstudenter, som ofte er 18-19 år. Jeg var selv 19 år da jeg flyttet til Trondheim, og merket selv denne reaksjonen Borge sikter til. Som en bortskjemt mammagutt var de første månedene som selvstendig student noe vanskelig. Nye gjøremål som å lage mat, alt av vasking og rydding, betale regninger osv, bydde på noen frustrerende øyeblikk. Tall fra Universitet i Oslo viser at frafallsprosenten for førsteårsstudenter ligger opp mot 40 prosent innen enkelte studieretninger. Det er mange grunner til at studenter dropper ut, alt fra økonomiske problemer til faglige årsaker. Men det er sikkert også mange som dropper ut fordi de ikke tåler det psykiske presset.

For meg var gode venner nøkkelen for å takle presset. Når alt kommer til alt er mennesker sosiale vesener. Vi er avhengige av andre, både for å fungere som individer og for å fungere som samfunnsmedlemmer. Følelsen av tilhørighet og fellesskap er sentrale sosiale behov som i vesentlig grad er styrende for preferanser og adferd. Derfor er venner viktig å ha, fordi det er gjennom sosiale relasjoner vi får følelsen av fellesskap og tilhørighet, som vi så sårt trenger. Men det er ikke alle som er i stand til å skape slike relasjoner til andre. Sosiale relasjoner dannes når to aktører knytter til hverandre på grunnlag av gjentatt interaksjon og gjensidige forventninger. For min del var fadderuka en arena for gjentatt interaksjon. Etter at opplegget var over, ble det normalt at jeg satt med de fra faddergruppa på forelesninger og på kantina for å spise lunsj, senere dannet vi en kollokvie gruppe som igjen åpnet for gjentatt interaksjon. Det med gjensidige forventninger er litt mer vrien. De fleste studenter er i en bestemt sosioøkonomisk og kulturell gruppering, hvor de har tillærte preferanser, tankesett og væremåter. Sagt på en annen måte, studenter har et særegent habitus. Habitusen til studenter kan gi en opplevelse av fellesskap innenfor visse studentmiljøer, og er derfor viktig å egne seg. Habitus er noe man får gjennom sosialisering, det finnes visse kulturelle koder om atferd, språk og væremåter man må ta til seg, og det tar tid. Jeg merket fort at det var stor forskjell på folk jeg møtte på Dragvoll, enn de jeg var vant med på Stovner vgs. Jeg skjønte ganske kjapt at jeg ikke passet helt inn, og ble nødt til å gjøre endringer i væremåten, Blant de viktigste endringene var at jeg måtte snakke og kle meg annerledes. Jeg ble rett og slett nødt til foregripe en fremtidig rolle, ved å oppføre meg på en måte som jeg trodde kjennetegnet rollen, også kalt antesipert sosialisering.

Dette førte til et par kleine øyeblikk som jeg ikke trenger å skrive opp her, vi har alle vært der, dere vet sikkert hva jeg mener... Da de grunnleggene ''kodene'' var på plass, fant jeg ut at det viktigste var å være seg selv. Det var ikke lett å være å være førstiss, og er veldig glad for at den tiden er over. Sommeren mellom første og andre året bruker mange studenter på å reflekter over førsteåret, og ofte fører det til at ting blir lettere. Over sommeren modner tanken på studenttilværelsen og man innser at veien blir til mens man går. 

Kilder:

Schiefloe, Per Morten(2011) Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS.