"Du er ikke morra mi"

De fleste mennesker er født i en kjernefamilie som innebærer en mor, far og kanskje noen søsken. Vi er noens barn og andres søsken, og oppfører oss deretter. Men så kommer vi til et punkt der vi ønsker å finne oss selv og er litt lei av å måtte være noen for andre "ufrivillig". Vi får sjansen til å bli studenter, flytter hjemmefra og rett inn til et kollektiv. Jeg har selv bodd i 7 forskjellige kollektiver siden jeg flyttet hjemmefra i 2009 (det er ikke noe galt med meg altså, utveksling er skylda!), og alle de gangene har jeg ikke kjent de jeg har flyttet inn hos. Det er mange som har flyttet inn sammen med venner, men jeg har egentlig ikke turt å ta den sjansen. Synes heller det har vært spennende å se hvem jeg ender med! Jeg har uten tvil vært veldig fornøyd med beboerne mine. Det har selvfølgelig vært noen raringer rundt omkring, men hallo, de møter man overalt. Folk som lar kjelen stå igjen med ris i flere uker, andre som nyser rett inn i kjøleskapet hver gang de åpna den (hva er greia?), spyler ikke etter seg etter å ha gjort nr.2, sitter på kjøkkenet hele kvelden med venner så jeg ikke får laget meg middag, hører på ekstremt bråkete musikk til kl.04 og så er det ho som fikk plutselige "hosteanfall"og lå og vred seg på gulvet til å bare reise seg opp og gå. Vært innom en del.

*Kremt*, nå kommer jeg med litt alvorligere prat.
For at et menneske skal bli sosialt integrert i et sosialt system er det tre punkter som må oppfylles. Det første er at h*n har utviklet varige relasjoner til andre aktører, 2)  h*n har lært seg å kjenne og beherske kulturen slik at man kan kommunisere og samhandle effektivt og 3) man har inngått som deltaker i den vanlige interaksjonen i systemet (Schiefloe, Per, 338:2011).
   I et språk alle forstår: for at du, studenten, den nye, skal bli en del av kollektivet så må du bli kjent med og skape relasjoner med de andre beboerne. Du må også lære deg hvordan ting fungerer i kollektivet. Hvordan vaskelista fungerer, når det skal ca. være stille, om du kan tisse utenfor doen eller ikke og slikt. Og når du da aksepterer dette og handler på det, så blir du en del av kollektivet. Da har det plutselig oppstått en sosial integrasjon. Dette gjelder egentlig overalt, både på skolen og arbeidslivet. Så kollektiv er en bra treningsplass!

Tilbake til kollektivlivet mitt.
Det merkeligste og mest overraskende som hender i et kollektiv er at det skapes et familieforhold innad kollektivet. Dette merket jeg sterkt i én av kollektivene mine. Der hadde vi en mamma og pappa. Hun var alltid etter oss og sa ifra "at nå må dere vaske opp", "nå er det på tide å kaste søppel", "skal ikke du sove nå?"...nei, du er ikke morra mi! "Pappan" var veldig snill, men samtidig var han noen vi hørte på. Noen vi så litt opp til og respekterte. Jeg og de to andre (ja, vi var mange i dette kollektivet), ble på en måte barna. De to andre var gutter da, så jeg var liksom en snill storesøster som ønsket dem velkommen hjem og spurte hvordan dagen deres hadde vært. Det var spesielt de to som trengte å høre "nå må dere vaske opp", og jeg selv klarer ikke å si sånt til folk, så egentlig er jeg glad for at vi hadde en "mor". Så fra å flytte fra min biologiske familie, gikk jeg rett inn i en kollektiv-familie.

Men hvorfor ble det egentlig slik? Jeg sa ikke høyt til alle at jeg ønsket å være "storesøster", jeg bare ble det. Nå er jeg storesøster i min virkelige familie også, så den rollen var allerede i meg. "Mor" var enebarn og kanskje vandt til å ha ting på sin egen måte, og derfor hadde trang til å holde litt kontroll. Jeg vet faktisk ikke hva som hendte. Men mennesker er skapt til å ha forskjellige roller, og vi tilpasser oss de rollene som omstendighetene vil ha deg til å være. Hjemme er jeg en datter og storesøster. På jobb er jeg en ansatt og medarbeider. På Dragvoll er jeg en slapp student. Neida. Vi er mange forskjellige mennesker i dette livet og vi tar til oss rollen som er utdelt. Jeg valgte ikke å ha en "mor" i kollektivet, men vi trengte en slik rolle med de to guttene vi levde med. Når jeg tenker meg om har alle de plassene jeg har bodd på hatt en "mor". Jeg var også "mor" en gang, da bodde jeg med bare gutter.


Aldri igjen.


Så kjære student, lykke til i din nye familie og tenk deg om litt: hvem og hva er du nå?

Litteratur:
Shiefloe, M, Per (2011): Mennesker og Samfunn - innføring i sosiologisk forståelse. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen